Hjem til tua


Søndagen kommer, og jeg merker på ungene at de er veldig godt kjent nå. Det gleder meg at de småkjekler litt med hverandre, de som ikke er søsken også.
Da er man liksom godt kjent, man ser andre sider med hverandre enn de som bare er champagnegalopp og fryd og tull og tøys.
Det utspiller seg et slags spill om makt og posisjonering i et mikrokosmos like under blikkene våre.
Men det går fint. Det er en fin balanse.
Det er definitivt mer latter enn tårer.
Det har slutta å regne. Etter frokost bestemmer vi oss for å ta med ungene ut i den berømte sørlandslufta.
Jeg føler at Rållså og Frekkesen og Bergljot finter meg og V ut, og plutselig ikke skal være med ut likevel.
Slik at de selv kan sitte inne og nyte freden.

Tar dåkke di me ud, då?

På med klær og støvler. Ut med ungene.  Igjen med døra.

Jeg kler ungene i regnbukser og støvler. Sola varmer fortsatt. Det glitrer i løvverket. Lufta er rein og klar.
Ungene holder hverandre i hendene i lang rekke. Ingrid vil ikke holde Endre i hånda, og han blir kjempelei seg og tror det er fordi det er han, men det er det ikke. Det er fordi at når hun holder han i hånda, så glir den ene stroppen på regnbuksa hennes ned over skulderen, slik at hun må stoppe og heise på den for hvert femte skritt. Det er fryktelig irriterende i lengden
Jeg forklarer han det, hvorfor, strammer selene på begge regnbuksene og flytter ham til venstre i rekka. Det går fint nå.
Unger er så bra.

Så går vi nedover og nedover mot der vi tror at sjøen er, kommer til en sandvolleyballbane.
Og nå er det så varmt at jeg gir ungene lov til å ta av seg regnbuksene. Ingrid vil gå barbeint også, men jeg setter ned foten.
Ja, men Pingu går barbeinte!
Pingu får ta på seg skonå hu og!
Jeg hater å kommandere på andres unger. Men hun gjør som jeg sier. Etter å ha spurt koffår då? en tre fire ganger.
Kostas finner en ball, og så er det duket for en av de mer bisarre sandvolleyball-kamper historien har sett. Det er mildest talt blandede lag. I alder, kjønn og antall.
Det blir Kostas og meg mot resten. For de som er noenlunde like gamle vil være sammen. Bortsett fra Endre, som er mest opptatt av tauet som holder nettet oppe. V blir kaptein på det laget med flest spillere.

Ferdighetsnivået er ganske så varierende. Både hos de små og de store. Noen kan slå ballen over nettet, noen kan kaste den. De eldste ungene er veldig fokusert på poeng, men jeg og V teller etter Even Steven - metoden. Det ender uavgjort. For å si det sånn. Og mot slutten av gamet kommer Rållså.  Og da vil ikke Endre spille mer. Og så kommer Dagobert med vesletupsa i meis på ryggen.

Eg gjekk itte lyden - sånn som du sa. Han smiler. Hun smiler hun bakpå ryggen hans også.

Vi bestemmer oss for å gå mot sjøen. Rållså samler sammen regnklærne i armene og går den bratte kneika mot hytta. For det er jo så fint vær. Så slipper vi å dra på dem også.

De største ungene vil være med Rållså opp igjen. De minste må være med oss. Det går fem minutter, og så siger det ei svart sky inn over oss. Den tømmer seg i hodene på oss. Det er ikke kaldt, så det ikke noen krise. Det er bare veldig veldig vått. Det er ingen plass å gjemme seg for regnet, så det lille følget vårt haster opp bakkene mot hytta.
Jeg tar Ingrid på skuldrene, og halvt drar Endre etter meg. Alle blir våte til skinnet, og midt oppi alt sammen hersker det en litt oppkavet, men likevel frydefull stemning.
Dette er noe vi deler. Og ikke vil glemme med det første.

På terassen - under halvtaket - står bekymrede mødre med tørre skift i hendene. Ungene kappes i å fortelle om hvor våte de er.

Inne er pølsene og potetmosen klar.

Avreisedager fortoner seg ofte helt annerledes enn andre dager når man er på tur. Jeg merker det innenfra - i form av at jeg er småstressa - tenker på alt jeg må huske på å få med meg - alle de små tingene som må gjøres. Pakke sammen, ta av sengeklær, lese av strømmåleren, lukke og låse. Bobleplasten skal trekkes over bassenget. Må vi rense boblebadet? Vi har jo ikke brukt det. Bare tappa vann i en evighet. For at det skulle renne ut igjen av seg selv.Nei, vi driter i det. Det henger våte håndklær og badeklær i svømmebassengområdet. Ungenes baderinger må tømmes for luft. Dagoberts krokodille har punktert, så den har tømt seg selv.

Har vi huska alt?
Har vi huska alt?
Har vi huska alt.

Jeg merker det utenfra også. Ser det i blikket til Bergljot, som reiser alene med tre unger. I en liten rød Mazda.
Hvem tar med søpla? Hvem har best plass? Er det en container en plass?
Ingen vil egentlig ta med søpla. Men V tar ansvar.

De voksnes stress smitter på sett og vis over på ungene også, særlig de minste, kanskje.

Vi pakker i bilene og utveksler klemmer. Hiver nøklene i postkassen. I det vi svinger ut på E 39 kikker jeg meg rundt, de i baksetet sover. Hun i passasjersetet sover også.
Det er fint.

Jeg siger hjemover mot Stavanger. Sammen med en million andre pissemaurer.

Hjem til tua.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Om mørke