Det er så mangt man ikke vet. Eller husker.

Vi var altså på vei nedover til Sjildn kjøpesenter, under kastanjetrærne, ungene og jeg. Vi skulle kjøpe bursdagspresang, men disse blanke, mørkebrune nøttene lå strødd langs veien. Vi plukket og plukket, i det halvhøye gresset og på den skinnende blanke asfalten. Vi fylte lommene, samlet slik som unger gjør når de er fem år. Kastanjenøtter i alle slags størrelser og fasonger, glatte mot håndflatene og lommefôret.

Se, Pappa! Her e ein te! Eg har mangare enn deg, Endre!

Vi holdt på sånn, helt fram til vi hadde passert Rekkefaret kirke, kikka over kanten til lekeområdet som tilhørte ungenes gamle barnehage, den de har lagt ned fordi kirken trenger lokalene til andre aktiviteter.

Eg huske nesten ikkje når me gjekk der, sier Endre.
Men jeg husker det godt, Jeg husker den første gangen vi var innom, når vi akkurat hadde flytta tilbake til byen, at det var en varm sommerdag, og at det satt en hel gjeng med unger med beina uti et plaskebasseng, og på den andre siden av veien stoppa det en ung fyr, en som var omkransa av glade unger med håver og bøtter og spader, på vei bort til buss-stoppet, de skulle ta 4-bussen til Emmaus, sa han. Han jobba i en barnehage like ved.  Det var lett som bare det å ta bussen. Og så forsvant de i en uryddig prosesjon nedover veien.

Jeg hilste på et par av de som jobba der, ungene ble invitert med, til å sitte med beina oppi plaskebassenget, det som ikke akkurat var Emmaus, og de var så små. Skjulte seg halvt, kikka fram bak hvert sitt bein. Jeg dro opp buksebeina og satte beina deres opp i det lunka vannet. Jeg husker de nysgjerrige blikkene fra de andre ungene, Det gikk fint, dette. De er så heldige som er to, tenkte jeg. Som slipper å være helt alene. Vi var der ikke så lenge denne første gangen. Jeg plukka opp noe litt oppgitt, noe resignert ved stemninga. Men kanskje det bare var dagen, eller varmen, eller kanskje vibbometeret mitt bare var på bærtur.
De hadde to fine år der borte, og personalet var varme og omsorgsfulle på den måten som gir barn trygghet.
Men nå sto det altså tomt, En eller annen Klolbjørn Kommune hadde stengt dørene for oss, èn etter èn. Vi søkte om flytting til andre bygg, for å holde personale og ungeflokk samla, bygg vi visste at sto tomme, og hadde blitt brukt til barnehage fram til ganske nylig, men det var nei over hele linja.
Den dag i dag synes jeg at Kolbjørn Kommune slapp for billig. Særlig siden det drives barnehage i de bygga jeg snakker om,
Men dette ble en kjempelang digresjon.

Vi gikk langs Svend Foyns, og det kom en veldig regnbyge, og vi hadde ikke regnklær. Jeg sa at vi kunne gå innom hos Flanellskjortemannen og Marina og de to døtrene deres, og etter at vi hadde banka på, hørte vi at de kom dundrende ned trappa, i de blankeste og fineste kjolene de hadde, og de skulle i bursdagsselskap, men det gjorde ikke noe, for det var ikke helt ennå, og de slapp oss inn, og opp trappene forsvant de, med Flanellskjortemannen og meg i hælene.
Der satt vi og snakka. Mest om voksenting. Det gjorde vi nesten aldri før. Den eldste dattera hans viste meg sin samling kastanjenøtter. Vi hadde tydeligvis ikke plukka alle likevel.

Vi gikk til Sjildn, til lekebutikken i første. Og ungene satte seg ned på hver sin stol og glante på en skjerm som viste tegnefilmer, og imens saumfor jeg hyllene på jakt etter noe egna til ei jente som fylte sju år. Jeg holdt forskjellige greier opp foran mine barn, og spurte dem om dette kanskje kunne være noe, og etter en stund fikk jeg godkjent det jeg hadde plukka ut. Det kan være vanskelig å rive seg løs fra de skjermene. Men det vet dere kanskje.

Jeg fikk greiene pakka inn, de klistra en grønn ballong til. Jeg betalte, og så gikk vi på butikken og kjøpte rundstykker.
Da vi kom hjem, putta ungene alle kastanjene oppi en stor bolle av glass, og fylte på med vann. Først ville de øse vann oppi med hver sin kopp, men jeg satte foten ned, og holdt bollen under springen før jeg satte den til pynt midt på spisebordet.
Det pynta bra opp, syntes vi.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke