Drømmen og hjulet

Jeg hadde familien med på hytta i høstferien. Den ligger i fjellet, i Slettedalen over Hellandsbygd.
Det er den andre familiehytta vi har hatt i Sauda, og over vedovnen i stua er det ei hylle, og i den hylla har hytteboka sin faste plass. Det er forresten to av dem. Ei rød og ei blå, den ene er helt utskrevet, og snart den andre også, og noe av det første jeg pleier å gjøre når jeg kommer opp på hytta (omtrent hvert tredje år), etter å ha tent opp i ovnen, sjekka at det er vann, dratt fra gardinene, låst opp utedassen, og pakka ut bagasjen er å sette meg til å bla i hytteboka.
Hytteboka er en logg, eller et referansepunkt eller familiekrøniker eller sakramenter. I hytta vår er det sånn.
Dato og år fylles sirlig inn. Klokkeslett for ankomst likeså. Det er vanlig å åpne med noen linjer om været, og om formålet med turen, hvem som har brukt hytta, og om det er foretatt noen utbedringer eller lignenede. Dersom man låner hytta, eller er gjest er det god skikk å lovprise bygget, beliggenheten, og vertskapet.
Da far levde, pleide han å skrive om han hadde sett sauer, hvor han hadde sett sauer, hvor mange sauer han hadde sett, og om de sto i 'feste' eller trengte tilsyn av noe slag.

Den første gangen jeg skreiv i hytteboka var i 1987, jeg var på påsketur med kompisene mine. Jeg hadde vært på tur med vinterlandbruksskolen til London samme år, og smugla med meg ei flaske blå Smirnoff i bagen. Det står ingenting om dette i hytteboka, ikke at jeg ropte på elgen igjennom soveromsvinduet eller at han ene kompisen min brukte Lacoste-deodoranten min til munnspray, eller at vi drakk opp hele skiten og mere til. What happens in Vegas stays in Vegas.

Da Frøken Frekkesen var barn, pleide hun å tegne hestehoder med blomster i fakset for å pynte, og et av de absolutt største høydepunktene i den eldste av hyttebøkene våre er Storesøster Bergljots parodi på Lillesøster Frekkesens hestetegninger. En tjukk, olmt utseende gamp med stive værhår stikkende ut fra mulen. Det er satire på høyt plan.

Ellers finnes det innlegg fra folk som ikke finnes i livene våre lenger. X er og Y er, og noen som ikke lever lenger. Og noen man ikke leker med lenger.

Når jeg tenker på det, så kan hyttebøker sammenlignes med blogging. De holder ting i live, samtidig som de speiler forandring.

De har en verdi i seg selv, og siden Ingrid og Endre hadde sin første tur opp til Sauda nå i høstferien, så er jeg sikker på at tegningene deres i hytteboka der oppe på peishylla vil vekke smilet hos både oss og andre fremtidige gjester.
Neste gang de åpnes.
Jeg vil gjerne høre deres historier, fra hyttebøker eller gjestebøker, eller hvilken praksis dere har med denne finfine tradisjonen.

Kommentarer

Anonym sa…
I min familie har vi også sånne hyttebøker fra familiehytta som nå er i min brors eie. Hytta og hyttebøkene har vært i live siden like etter krigen da besteforeldrene mine kjøpte ei gammel hytta og etter hvert også bygde en ny vegg i vegg. Hyttebøkene er rene historieboka, og veldig artig å lese i ettertid. En del habile tegnere i slekta oppigjennom så det er også en del veldig gode illustrasjoner av div. påskeskirenn mm. Nå har vi selv akkurat kjøpt hytte og hyttebok er på plass , den skal forhåpentlig inneholde alt fra værrapporter til minner om koselige dager etter hvert. Det blir jo også et lite oppslagsverk ifht. å huske ting som :var det i fjor eller forfjor vi fiksa ditten og datten mon tro? Gamle yatzyblokker som kan dokumnetere hvem som vant så mye den påsken... Gro
paaskeharen sa…
Så kjekt! I hytteboka hos en kompis av meg var det veldig stor kunstnerisk frihet, husker jeg :) lange dikt og noveller. Hytting er fint.
Vi har hatt hytte i familien sidan 1978, og er det noko ein lurer på i familiehistoria, står det i hytteboka dersom mamma var på hytta då eller i veke etterpå. Vær, meny, melding om fiske, turar, besøk på nabohyttene, enkelte navn dukkar opp og kjem aldri igjen, enkelte navn blir værande. Når lærte barn, og etterkvart barnebarn sin progresjon i rokunsten, bilder av solnedgangen, helsingar frå besøkande. Gode minner! Og eg røvar å halde tradisjonen ved like, tross at mamma nok aldri kjem tilbake på hytta og sjekkar om vi gjer det "rett".
paaskeharen sa…
Så fint.
Hyttebøker er gull. Ingen kunstnere i min familie, men vi har i det minste full koll på hvor mange torsk morfar har trukket gjennom noen tiår.

Det jeg husker best er et dikt jeg skrev som tiåring hvor noen har retta med kulepenn "finvær" til "fint vær". Vandalisme!

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke