Hestekastanjer

Frank Sinatra er en av de absolutt største mannlige vokalistene jeg vet om. Det er noe med måten han kombinerer på. Han er avslappa og autoritær på èn gang. Han synger som et blåseinstrument, har jeg ofte tenkt. Jeg skulle ønske jeg kunne synge sånn. Jeg kan forsåvidt styre meg for sjangeren storband, men Sinatra, altså - FOR en vokalist han var. Nick Cave synger som en Cello. Sinatra sang som en trompet, bare med mørkere klang.


Chestnuts roasting on an open fire
Jack Frost nipping at your nose
Yule-tide carols being sung by a choir
And folks dressed up like Eskimos


Det var disse ordene - i Sinatras avslappa-autoritære drakt - som sang i meg da Rållså foreslo at vi skulle spise kastanjene som ungene og jeg hadde plukka. Til kvelds. Hun fant ei oppskrift på nettet, la kastanjene på bakepapir oppå et brett og skjøv hele stasen inn i stekeovnen. Der lå de og putra og koste seg i en times tid. 
Det var et relativt sprekt tiltak, dette her.  Min kjennskap til nøtter er begrensa til hasselnøtter, som jeg plukka som gutt hjemme på Randøy, tygde skallet til det sprakk og spiste de søtlige kjernene med stort velbehag. Det hendte at jeg plukka eikenøtter også, men de smakte ikke så veldig godt, selv om de var fine å se på og gode å holde i.
Vi dekka på bordet, og satte brettet med kastanjene midt på. Og så satte vi oss til å spise.  Ungene spiste kanskje en hver, og jeg spiste to, men det smakte aldeles forferdelig.  Bittert, og ikke en gang rødvin hjalp.  Den forlenga bare den bitre smaken. Når Rållså hadde satt sin fjerde til livs, så jeg at det var noe hun stussa ved. Hun reiste seg fra bordet. Ungene og jeg gikk over til mer tradisjonell kvelds. Kavring med ost. Brødskiver med bringebærsyltetøy.


Å-oh!
Å-oh! 

Hun var bøyd over Ipaden. EG HAR FORGIFTA DÅKKE! ME HAR SPIST HESTEKASTANJER! DI E GIFTIGE!

Og på nettet sto det at  inntak av disse hestekastanjene kunne føre til lammelser og oppkast og diarè og en hel masse andre mindre festlige ting. Og så ringte hun giftinformasjonen og legevakten, og jeg kjørte til vaktapoteket ved Kannik for å kjøpe noe som heter medisinsk kull.
Jeg var litt kaotisk inni meg. Både psykisk og fysisk. Var jeg kvalm? Ja, jeg var visst det. Jeg vrengte bilen opp på fortauet utenfor apoteket (det er et helvete å parkere der borte, ihvertfall på lovlig vis). Jeg gikk inn og forklarte situasjonen for ei av de som jobber der, og så hamstra jeg medisinsk kull i både flytende og fast format, og da jeg rygga ut, må jeg ha vært nære ved å kjøre på et par skatekids som var på vei forbi. Jeg vet ikke om det var han som var foran bilen eller han som var bak jeg hadde vært nærmest, men han ene glodde på meg og viste meg langfingeren. Prøvende. På en sløy måte. Inni meg var det bare kaos.

Jah. Jeg skulle ha kjørt på en guttunge på fortauet også. Bare for å toppe det. Eller to.


Jeg kjørte hjem med hjertet i halsen.  Parkerte utenfor blokka og låste meg inn. Ungene hadde trøsta Rållså, gitt henne klemmer og sagt at det var greit. Det var ikke så farlig.  Det var jo ikke for vilje.

Flytende medisinsk kull er noe svineri. Helt sort på farge, men uten smak, og Ingrid og Endre tømte tappert i seg to beger hver. Væsken farget de små barnemunnene deres
svarte, som om de var med i en skrekkfilm eller en dokumentar om irsk tannhelse.
Rållså svelget to brett tabletter og jeg ett, og så gikk vi og la oss, og ingen av oss ble noe syke, utover litt vondt i magen. Men vi vil nok tenke oss om to ganger før vi raker kastanjene inn i varmen igjen.

Og ikke ta alt Ol' Blue Eyes synger bokstavlig. Det er ingen som kler seg opp som eskimoer. kanskje med unntak av eskimoene selv. Og ikke la Jack Frost nippe dere i nesen.




Kommentarer

Anonym sa…
Huff da, trodde det var mest sopp og rare bær man måtte passe seg for, men nøtter av ymse slag kan altså også være skummelt. Godt dere ikke ble syke! Gro

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke

Mablis 2019