E DET ROMPEOST, PAPPA?

Det er bra underholdning å ha med to treåringer på butikken.

Det regna så tett i går at jeg et øyeblikk trodde at Vårherre dro en Noa, og hadde bestemt seg for å utslette oss alle asap.

Jeg var ute med ungene hele dagen. Rållså er temmelig oppdatert på barneklesfronten, så de (barna) kunne ha vært ute lenge. Tjukke gummierte dresser. Sydvester. Regntette votter (som de selvfølgelig absolutt skulle ha på seg, og som jeg brukte en evighet på å finne tommelen i. Forede støvler.

Mitt utstyr var derimot ikke egnet til noe langt outendørsopphold. En tynn regnjakke. Vernesko.

Butikken er heldigvis ikke så langt unna. Ungene var i storform, og med det samme vi hadde kommet inn, styrtet de bort i 'skalkemaskinen' for å finne brødskalker. Skalkemaskinen er en sånn brødskjæremaskin som kapper opp hele brød på en gang.

Ungene våre tror at det er en selvbetjent buffet. Og verken Rållså eller jeg har tatt oss bryet med å forklare dem at så ikke er tilfelle.

Panteautomaten er så høyt oppe på veggen at de to assistentene ikke når opp. Så da må jeg løfte ungen, slik at han kan løfte flaska opp i maskinen, og så må jeg gjøre det samme med den andre, for rett skal nå være rett.

Vi er jæskla høylydte. Ingrid klatret opp over kanten på ostedisken og roper så det gjaller i hele butikken: E DET ROMPEOST, PAPPA? Og Endre klatrer opp på siden av henne og roper enda høyere E DET ROMPEOST? Jeg må le, enda jeg er opptatt med å legge ting oppi korga.

EG TROR DEN DER E ROMPEOST, sier jeg, og peker på en pultost. MEN IKKJE DI ANDRE.

Handlingen går sin gang. Når vi skal betale, klatrer både Ingrid og Endre opp på plata i enden av kassen. Den gynger faretruende. Jeg pakker varene i poser og ungene i regnklær. Igjen de satans vottene. Vi går hjem. Endre vasser  i regnværsbekkene som renner stritt langs veien. Fjern i blikket. Han har alltid blitt sånn av vann.
Jeg jager ham opp på fortauet på ganske upedagogisk vis. IKKJE GÅ I VEIEN! BILANE KJØRE DER!

EG GÅR KJE I VEIEN, insisterer junior. DÅ MÅ DU PÅ SYGEHUSET! Sier Ingrid. EG VIL OG VÆR ME PÅ SYGHEUSET!

Vi slipper heldigvis å dra på sykehuset. Utenfor døra vår er det en diger regnpytt. Ungene avslutter ekskursjonen med en lykkelig PITT PYTT POTT (Fra fantorangen) og plasker med både hendene, føttene og rompa.

Så går vi inn.

Kommentarer

Bergljot sa…
Så koselig:-) Sikkert for de som så og hørte dere også.

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke