Det smeller en stein mot bakruta også

I det siste har jeg tenkt mye på folk, og måten vi møtes på, og hvor mye eller lite plass vi tar,  og dette sosiale spillet som alle (i hvert fall til en viss grad) spiller, ut fra rang eller bakgrunn eller status og stilling.
Da jeg tenkte på det, kom jeg på en episode fra min ungdom. Jeg var ikke noen hanekylling da jeg var ung, jeg sloss ikke etter at jeg var 15,  jeg sleit med mine greier, slik som alle tenåringer gjør, særlig på ungdomsskolen, men jeg prøvde å være grei det meste av tiden. Trur eg.
Mye av grunnen kan ha vært at jeg var litt pysete, og særlig når jeg var aleine, så hadde jeg ikke mye høy i hatten, som det heter.
Men jeg kom altså på denne her episoden, som var et slags unntak.
Jeg er 16 år, jeg har vært på fagtur med Vinterlandbruksskolen i Ryfylke. Det var litt fag, og mye sosialt. Jeg var pr. definisjon for ung til å være med på byen, men det blei løst ved at jeg fikk låne bankkortet til en som var 23, og vi var på raggedeisen, på uteplasser som få husker i dag, på en plass som het Ridderhallen, i hvert fall. Jeg husker ikke så mye av det faglige heller, bortsett fra at vi var på besøk på Landbrukshøyskolen på Ås.
Vi kjører buss igjennom mørket, på vei hjemover. Jeg antar at stemningen er litt labrere enn den var andre veien (Det e bedre med ein dram i timen enn ein time i Drammen).   Det er Søndag, og vi stopper på ei veikro eller noe, på en liten filleplass, for å få oss noe å spise, vi stiller oss i kø ved kassen, 10-15 unge mennesker fra Midtre Ryfylke.
Vi bestiller og betaler, og setter oss ved hver våre bord, og jeg spiser burgeren min, men like overfor meg sitter noen ungdommer på min egen alder. 3-4 gutter, der særlig han ene sitter og ler og skjærer grimaser mot meg, og da vi skal gå, så går jeg bort til bordet deres, og trykker en tjukk langfinger opp i fjeset hans, og ber han dra til helvete. Hjertet dundrer i brystet mitt. Vi går om bord i bussen, de andre VLR-elevene og jeg, og når vi kjører, springer mine nye uvenner ved siden av, mens de skriker mot meg og banker i siden på bussen vår. Det smeller en stein mot bakruta også.
Ei av jentene eller damene gir meg huden full. Jeg svarer ikke, for jeg har festa blikket på mørket utenfor. Og hun snakker til meg som om jeg er verdens største tosk, men hva faen vet vel hun om ting? Og tårene er ikke langt unna. Men for en deilig og uansvarlig og hanekyllingete ting å gjøre, tenker jeg nå - 30 år seinere.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke