Et rom med utsikt
En av de mange tingene jeg definitivt ikke savner ved å ha små unger er alle de elendige barne-tv-programmene vi ble eksponert for: Jeg sier vi fordi at selv om man ikke nødvendigvis var tilstede sånn mentalt - i handlingen - så ble man torturert av usannsynlig irriterende melodier, med ditto - unnskyld uttrykket - Åndssvake tekster. Disse ble repetert til de laget irritasjonsspor inne i selve hjernebarken.
En av de aller verste i så måte er Daniel Tiger - en relativt uskyldig tigerunge - med en i overkant snusfornuftig far - som synger løsninger på moralske dilemma på trønderdialekt.
https://tv.nrk.no/serie/her-bor-daniel-tiger Jeg legger ved en link, men dere åpner på eget ansvar.
En strålende dag i nabolaget, her får du møte en nabo
I Daniel Tigers nabolag!
Noe sånt. bare mer og verre.
Grunnen til at dette kommer snikende nå - i all sin gru - er at jeg har tenkt en del på nabolag i det siste. På hvordan man ønsker de skal være, og på hvem man vil ha som nabo, ideelt sett.
Videre på hvordan takhøyden skal være, og om den skal være like høy for alle.
Hvor er terskelen for smålighet og irritasjon?
Hvor går grensene for det private og offentlige rom?
Jeg føler vel egentlig at jeg har den nødvendige kompetansen til å si noe om disse tingene.
Jeg har vokst opp i en enebolig i periferien, med 100 meter til nærmeste nabo, jeg har bodd 5 år i blokk, to måneder på internat, 2 år i ei hytte i Årdal, ett år i kollektiv i UK, sammen med en engelskmann og ei dame fra Italia, og jeg har vært leieboeren fra helvete sammen med Skjærtil på en adresse på Storhaug. Det beste jeg kan si om oss i den perioden er at de som kom etter oss i hvert fall ikke var noe bedre.
Det beste rådet jeg kan gi er at man ikke bør bo med søsken, for det har ikke funka for meg. Da vi bodde i blokk hadde vi ei dame som var vaskeromsnazi (må ikke forveksles med Nazifrisør) - hun nekta folk å bruke vaskemaskinene hvis de ikke brukte flytende vaskemiddel. Konsekvensen var at vi brukte vaskemaskinen i vår egen leilighet, eller (hvis vi måtte) et av de andre fellesvaskerommene. Jeg traff henne igjen på en bussholdeplass nylig. Hun kjente ikke meg igjen, hun sto og kjederøykte Pall Mall Mild og irriterte seg over at bussen aldri kom.
I den blokka var det også noen som framleide en leilighet, og som var 24 hour party People, og som dealte det meste av substanser på narkotikafronten. Bassen gikk i veggene dag og natt, og selv om de ikke bodde i vår oppgang, så rista og dirra det, og det tok 8 måneder å få dem kasta ut, men i årevis etterpå gikk det folk utenfor blokka og kikka lengselsfullt opp mot leiligheten i tredje etasje.
Sånn kan det gå..
Når jeg flytter inn en plass og er godt voksen, så er det ikke nødvendigvis for å få bestevenner i nabolaget.
Jeg vil ikke være uvenn med naboene, men ikke bestevenner heller. Et kort nikk og et smil er plenty.
Jeg vil ikke høre dem. Ikke når de krangler, ikke når de har seg. Ikke når de spiller dårlig musikk. Jeg vil at katten deres driter i deres egen hage,
Jeg vil ikke at de ringer til gjester vi har på besøk og ber dem om å flytte bilen, for den står på feil plass.
Når det gjelder innsyn og utsyn, så er det greit å ikke være overeksponert for nakenhet, men her synder vi kanskje litt selv, tradisjon tro så har vi ikke fått opp alle gardinene ennå, så når jeg har dusja så er det ikke alltid jeg har klær med meg, og i den grad naboene som har sikt inn i de omliggende rom absolutt VIL se hud, så er det ikke umulig.
Dessuten er vi over gjennomsnitts bråkete. Alle fire. Og når Ingrid danser til Markus og Martinitus så dundrer det i hele huset.
Og nå er huset vegg i vegg til salgs...
Det at man vil ha naboene på en armlengdes avstand er kanskje særnorsk. Kanskje det bunner i vår private natur, vår manglende evne til sosialisering og vår skepsis overfor mennesker vi ikke kjenner fra før, men kanskje mest av alt - vår innebygde frykt for å havne i et forhold som vi ikke kommer oss ut av.
Til tross for at jeg kommer fra en veldig liten plass, der det nærmest var folkesport å vite hvem som kjørte på veien til hvilket tidspunkt, så er jeg ikke særlig nysgjerrig av meg.
ikke på det planet i hvert fall.
Jeg vil gjerne få avslutte med et lite dikt som ikke nødvendigvis har så mye med den øvrige teksten å gjøre.
When I met you
My room got a view
there were birds in the trees that would sing
En av de aller verste i så måte er Daniel Tiger - en relativt uskyldig tigerunge - med en i overkant snusfornuftig far - som synger løsninger på moralske dilemma på trønderdialekt.
https://tv.nrk.no/serie/her-bor-daniel-tiger Jeg legger ved en link, men dere åpner på eget ansvar.
En strålende dag i nabolaget, her får du møte en nabo
I Daniel Tigers nabolag!
Noe sånt. bare mer og verre.
Grunnen til at dette kommer snikende nå - i all sin gru - er at jeg har tenkt en del på nabolag i det siste. På hvordan man ønsker de skal være, og på hvem man vil ha som nabo, ideelt sett.
Videre på hvordan takhøyden skal være, og om den skal være like høy for alle.
Hvor er terskelen for smålighet og irritasjon?
Hvor går grensene for det private og offentlige rom?
Jeg føler vel egentlig at jeg har den nødvendige kompetansen til å si noe om disse tingene.
Jeg har vokst opp i en enebolig i periferien, med 100 meter til nærmeste nabo, jeg har bodd 5 år i blokk, to måneder på internat, 2 år i ei hytte i Årdal, ett år i kollektiv i UK, sammen med en engelskmann og ei dame fra Italia, og jeg har vært leieboeren fra helvete sammen med Skjærtil på en adresse på Storhaug. Det beste jeg kan si om oss i den perioden er at de som kom etter oss i hvert fall ikke var noe bedre.
Det beste rådet jeg kan gi er at man ikke bør bo med søsken, for det har ikke funka for meg. Da vi bodde i blokk hadde vi ei dame som var vaskeromsnazi (må ikke forveksles med Nazifrisør) - hun nekta folk å bruke vaskemaskinene hvis de ikke brukte flytende vaskemiddel. Konsekvensen var at vi brukte vaskemaskinen i vår egen leilighet, eller (hvis vi måtte) et av de andre fellesvaskerommene. Jeg traff henne igjen på en bussholdeplass nylig. Hun kjente ikke meg igjen, hun sto og kjederøykte Pall Mall Mild og irriterte seg over at bussen aldri kom.
I den blokka var det også noen som framleide en leilighet, og som var 24 hour party People, og som dealte det meste av substanser på narkotikafronten. Bassen gikk i veggene dag og natt, og selv om de ikke bodde i vår oppgang, så rista og dirra det, og det tok 8 måneder å få dem kasta ut, men i årevis etterpå gikk det folk utenfor blokka og kikka lengselsfullt opp mot leiligheten i tredje etasje.
Sånn kan det gå..
Når jeg flytter inn en plass og er godt voksen, så er det ikke nødvendigvis for å få bestevenner i nabolaget.
Jeg vil ikke være uvenn med naboene, men ikke bestevenner heller. Et kort nikk og et smil er plenty.
Jeg vil ikke høre dem. Ikke når de krangler, ikke når de har seg. Ikke når de spiller dårlig musikk. Jeg vil at katten deres driter i deres egen hage,
Jeg vil ikke at de ringer til gjester vi har på besøk og ber dem om å flytte bilen, for den står på feil plass.
Når det gjelder innsyn og utsyn, så er det greit å ikke være overeksponert for nakenhet, men her synder vi kanskje litt selv, tradisjon tro så har vi ikke fått opp alle gardinene ennå, så når jeg har dusja så er det ikke alltid jeg har klær med meg, og i den grad naboene som har sikt inn i de omliggende rom absolutt VIL se hud, så er det ikke umulig.
Dessuten er vi over gjennomsnitts bråkete. Alle fire. Og når Ingrid danser til Markus og Martinitus så dundrer det i hele huset.
Og nå er huset vegg i vegg til salgs...
Det at man vil ha naboene på en armlengdes avstand er kanskje særnorsk. Kanskje det bunner i vår private natur, vår manglende evne til sosialisering og vår skepsis overfor mennesker vi ikke kjenner fra før, men kanskje mest av alt - vår innebygde frykt for å havne i et forhold som vi ikke kommer oss ut av.
Til tross for at jeg kommer fra en veldig liten plass, der det nærmest var folkesport å vite hvem som kjørte på veien til hvilket tidspunkt, så er jeg ikke særlig nysgjerrig av meg.
ikke på det planet i hvert fall.
Jeg vil gjerne få avslutte med et lite dikt som ikke nødvendigvis har så mye med den øvrige teksten å gjøre.
When I met you
My room got a view
there were birds in the trees that would sing
Kommentarer