Matkassen volum 1

Ja, har man sagt A, så kan man si B også.
Det umiddelbart mest tiltalende ved tanken på en slik matkasseordning er at jeg slipper å handle. Jeg slipper å mase igjennom Kiwi nede på Auglendsveien på jakt etter ingrediensene til noe som kan klassifiseres som middag. Veldig ofte ender jeg opp med fantasiløse valg, henta fra mitt svært begrensede middagsrepertoar.
Skulle jeg ha handla råvarene til Godt levert på egenhånd, så hadde jeg antakelig brukt det meste av ettermiddagen og kvelden på å finne ingrediensene likevel. Flere av ingrediensene har jeg bare hørt om, aldri verken kjøpt eller sett i butikkhyllene.
Jeg henta unger i leiebilen vi har, siden bilen vår er på verksted, og etter den vanlige blandinga av skryt, rålls og trusler, gyver jeg løs på middagen.
Jeg pakker ut greiene fra kjøleskapet. Det er et helvete å finne alt, og noe vet jeg ikke hvordan ser ut, men jeg må gjette. For eksempel på den mystiske frukten Ingefær.
Oppskriften ellers er veldig greit satt opp, men jeg kaver litt likevel. Å lage mat etter oppskrift - når man har - eller tror man har - alle ingrediensene er som å skru opp et ikea-møbel.
Vel å merke avviker det på multitaskefronten, for mens torsken er i ovnen med ingefærsmør og raspet ingefær på, koker potetene, og så skal jeg skrelle gulrøtter og skjære dem i strimler, hakke hvitløk, berede brekkbønner og skjære opp løk - og frese det i ei steikepanne, og så må alt være ferdig noenlunde på likt. Det er for eksempel kjipt å vente på potetene når fisken var ferdig for en halvtime siden. Det går sånn noenlunde, jeg rydder unna en million tegneprosjekter og fargeblyanter og blyantspissere og viskelær og sakser og papirbiter, og dekker bordet til fem.
Og når jeg har gjort det, og parkert ungene foran bordet, så ringer det på døra, og så er det Ingrid sine dansevenner, og hun ene har spist, så hun setter seg i trappa, men den andre setter seg med oss, og jeg forsyner kidsa, som først bare pirker i maten. E det LØG? Spør den ene og griner på nesen, og jeg sier ja, og at vedkommende bare trenger å smake, og så må de spise minst 5 brekkbønner hver, og gulrøttene, potetene og fisken går faktisk ned uten radikal bruk av ydmykelser eller trusler, og selv synes jeg at det ikke er så verst, og sammen med ungene triller jeg en firer på terningen.
Me må kje gå for hardt ud - me spare sekseren te tomatsuppå - sier jeg.
Den har jeg laget i dag, og den innfridde ikke helt, men det kommer jeg kanskje tilbake til.
Det jeg har å utsette på konseptet så langt er den absurde mengden emballasje. Nå må jeg ut og hoppe pappesken ned i den grønne dunken.
God Tirsdag fra the Påskeharens!





Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke