Urinafro, hylejenter og kongen av Byen (og store deler av verden)

 Jeg så Smokie i Kongeparken en gang. Jeg var ung og dum og trengte pengene. De fleste av oss hadde dessuten dårlig smak på åttitallet.

Dette må ha vært en av mine første konserter. Kanskje bortsett fr Bjøro Håland på Samfunnshuset på begynnelsen av åttitallet. Jeg lurer på om han var skalla allerede da? men det får vi vel aldri vite. Den hvite Cowboyhatten hans var som skrudd fast over øyenbrynene. 

Men for en sanger han var!

Javel. Jeg har blogga mye om konserter også, fra begge sider, De fleste ganger er jeg mett etter en times tid. Men slett ikke alltid.

Da vi ankom Sentrum Scene, var vi relativt seine, og Johnnie og jeg og Morten ble nødt til å halvt presse oss inn i sonen, og til slutt fant vi trappene, stilte oss der, og etter noen minutter kom det en fyr og stilte seg foran oss. Greit nok, tenkte jeg. Han er jo ikke så høy. Han VAR virkelig ikke så høy. Han hadde et nokså stort, svart skjegg, og en hel stakk av dreadlocks som han hadde kveila sammen oppi et tørkle. Og ut fra tørklet hang det dreads helt ned på rompa.

Jeg har alltid synes dreads var stygt, men OK, jeg forsøker å være tolerant. Jeg gir da vel faen i hvordan folk ser ut på håret. Og håper VIRKELIG at folk gir faen i hvordan jeg ser ut på håret. Bortsett fra kjæresten min, som kan si ska eg bestilla frisørtime te deg? Og da skjønner jeg at det er time.

Det er fint med korrigeringer. Nødvendig for min del. 

Etter en halvtimes venting, kommer musikerne tuslende ut på scenen, lyset i salen slukkes, og der kommer det en gubbe i svart dress, som ikke sitter spesielt godt. Han har stålgrått hår til skuldrene. Publikum går fra konseptene. Han bare står rett opp og ned, fram til han begynner å synge. han synger i et behagelig toneleie, på tysk, og engelsk med spisse s'er.

Det er en på synth, en på gitar, og en som spiller deilig bass, som støtter opp under Blixa Bargeld sin vokal. Det er to stykker som spiller perkusjon/slagverk. Eller det er ikke slagverk, det er selvlagde instrumenter, handlevogner, noen piper som de blåser luft inn i med en blåsepistol, koster som går rundt, ei stor metallplate har funksjon som skarprtromme. Det er mye annet som lager lyd, og som jeg ikke aner hva er, men det er tøft og særegent.

Og jeg digger det. Blixa er den ubestridte kongen av Oslo, og på et punkt begynner den lille mannen med skjegget og dreadsene å gynge på seg, slik at flettene dasker borti Jon Evil og meg.

Det lukter av urin, hele den svære såta hans, særlig når han vugger på kroppen. Og så topper det seg når han tar fram telefonen og filmer i lange sekvenser. 

Det er nok den beste konserten jeg har sett på flere år, dette her.

Det er et band som gjør noe som er totalt forskjellig fra alle andre, det er en lekenhet der, en undring, en vilje til å utforske musikken fra andre sider.

Dynamikken er helt enorm. Vi dras inn. Blixa styrer band og publikum med mimikk og armbevegelser. 

Det vil si: Han styrer ikke de to jentene som står ved siden av Jon Eirik. De hyler til alt Bargeld gjør og sier, og når han lager noen merkelige, tynne bjeff i mikrofonen sin, så hermer de forsyne meg etter dem også.

Som de machomenn vi er, Jon Eirik og jeg, holdt vi det inni oss og åpna først opp våre felles frustasjoner da bandet hadde spilt ferdig, og selvsagt bare til hverandre, og ikke til de som føkka med konsertopplevelsen vår. Reiser hjem og blogger om det heller.

Vet dere hva jeg skal gjøre? Jeg skal lage TI BUD FOR KONSERTGJENGERE. Det får bli en post seinere.

Javel. Det er en skuffelse for oss at de ikke selger merch og vinylplater. En overstrømmende Torben lokker oss med på et par øl og debrief.

Vi styrer unna brennevinet og legger oss i sånn noenlunde anstendig tid. Det venter en verneombudsamling på Teams, og en åtte timer lang kjøretur med to ladepauser. Sigaretter og lunka grillpølser langs E18