Korridorengler

Èn stusselig post denne uken. Det er under pari.
Hva husker man egentlig fra en uke?
Ihvertfall dette:
Mor ble lagt inn på sykehuset for å ta en operasjon på lunga. Jeg klarer aldri å venne meg til sykehus. Alle de endeløse korridorene. Pølselukta i området rundt hovedinngangen. De trefire røykerne som er henvist til et område 15-20 meter unna. De kryler seg liksom sammen mens vinden presser seg inn mellom bygningene. Stryker seg seg innunder halvtaket ved sykkelskuret. Blåser rundt bustete hoder. Noen av dem har sykehusklær under jakkene. Andre er besøkende, tenker jeg.
Krevende uvane å ha, men nå er det visst farligere å sitte.
Jeg går inn igjennom svingdøra. Spør i resepsjonen om Fru Dvergbøy ligger på 4E. Det gjør hun. Jeg får anvisninger. Følg den stiplete gule linja til heisen. Den har jeg fulgt før. Sammen med Rållså med den enorme magen med to babyer inni.
Jeg gjør som han sier. Følger den. Forbi heisene, forbi apoteket. Forbi frisørsalongen som gjør meg vemodig hver eneste gang jeg ser den. Klipper man seg her, så skal man ikke hjem i morgen, for å si det sånn. Jeg blunker vekk en tåre.

Dettte sykehuset, altså. Med alle sine hvitkledde engler. Med alle sine blåkledde pasienter. Kropper med slanger og nåler i. Som surkler og hoster. Og håper at de skal få komme hjem snart. Hvor nå det måtte være.

Jeg går inn i heisen. Trykker på firetallet. Den er oppe på et blunk. Jeg går ut. Inn i den oransje korridoren. Forbi barneavdelingen. Jeg finner vaktrommet og spør en engel om hvilket rom mor ligger på. Hun smiler, tar opp en lapp fra lommen og peker innover gangen. Og der finner jeg henne, helt innerst. Hun har Michelet-boka jeg kjøpte til henne liggende på senga. Hun har kommet lenger enn meg. Jeg gir henne en klem mellom alle slangene. Gir henne tegningene fra ingrid og Endre. Han har tegnet et hjerte og skrevet Til Farmor fra Endre speilvendt. På baksiden er det en spiderman. Ingrid har tegnet Doktor Dyregod og en sjørøver som svømmer under vann.
Jeg blir en stund. Det er fint å snakke med Mor.
Jeg er glad jeg bor så nærme sykehuset.
Det er sant som Fugelli sier. Man må ta vare på folka sine.

Kommentarer

Unknown sa…
Herlig å lese. God bedring til moren din. Klem

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Om mørke