tirsdag, februar 07, 2017

Er du der ennå?

Er vi sjukere nå enn før?
Denne vinteren virker som om den aldri tar slutt.
Det er snått og hoste oppkast og vannkopper og feber om en annen, og når jeg snakker med andre foreldre så har de det på akkurat samme måten.
Det er som en uendelig Netflix-serie. Når man tror man har sett hele driten, så starter det opp en ny sesong, med plott og replikker som ligner på den foregående, og sånn har det vært siden midten av Desember.
Jeg spoler. jeg spoler tilbake til min egen barndom, og hvor sjuke var vi egentlig? Jeg pleide gå og fryse hele vinteren, for jeg ville ikke bruke stillongs, og ikke lue, så det var nok en del hosting og snørring, og høyst sannsynlig dårligere håndhygiene enn vi pålegger kidsa nå om dagen. Dessuten hadde jeg minst èn halsbetennelse i løpet av året, og den ble alltid behandlet med antibiotika.


Hadde vi feber nok så fikk vi være hjemme og motta stell fra mor, ligge oppe på rommet under ei alt for tjukk dyne og bli skjemt bort og lese Sølvpilen og Fantomet og Donald Duck og få kakao og brødskiver med favorittpålegget på et brett opp på rommet.
Kassetter med Abba og Rolling Stones.
Èn gang jeg var sjuk dro mor til nabogutten og lånte tegneserier til meg, Agent X9 , Præriebladet, Vill Vest og Modesty Blaise. Det var himmelen for en 10-åring, men jeg innbiller meg at terskelen for hva som kunne defineres som sjuk var en del høyere enn nå.
Og nå er jo de fleste i jobb, og hvis det er noen som er sjuke, så må noen være hjemme med dem, det er ikke så mange mødre som er hjemmeværende, som vandrer rundt i huset som en god ånd, som har absolutt ingenting de vil prioritere høyere enn å skjemme bort avkommet.
Fedrene gikk på jobb uansett. Det var aldri snakk om at fedre var hjemme med sjuke unger på 70 og 80 - tallet. Aldri.


Vi har veldigveldig gode velferdsordninger i dette landet, vi har egenmeldinger og helsetjenester for alle, og selv så har jeg ikke noe prinsipielt i mot å benytte meg av disse ordningene.
Men.
Jeg vet ikke hvordan dere andre har det. Om dere kjenner på en slags skyld eller samvittighet, på at dere utnytter eller misbruker noe hvis det blir mye og dere er i tvil?
Er det sånn at dere føler at dere har det for godt? At dere ikke har fortjent å sitte ,med kaffekoppen og leker til godt oppå anklene og se 3 sesonger med Sauen Shaun på Netflix sammen med avkommet? Med full lønn attpåtil?
Hvor ER terskelen deres? Med spying er det relativt greit - det er karantene på 48 timer - men på alt dette andre? Hvor er de andre grensene? Hvis hysterisk übersensitivitet er rødt på den ene aksen, og kynisk realisme er ytterst ute på den andre (den høyre) - hvordan velger dere? Og hvor plasserer dere dere selv?




Man har hørt historier om barnehageansatte som finner rester av febernedsettende stikkpiller i bleiene på små unger, at foreldrene har stappa en stikkpille i ratata på ungen, slik at feberen gikk ned og de selv kunne gå på jobb. Disse voksne burde åpenbart straffes med verbal og korporlig vold, da det antagelig er det eneste språket de respekterer.
Men hva med dem på jobben? Hva sier sjefen din når du er hjemme like mye som du er på jobb i perioder? Og tenker du på at det blir mer å gjøre på de andre? Og ER det sånn at det er noen arbeidsoppgaver som bare du kan utføre, og når du ikke er der, så blir det ikke gjort, og når du tenker på det, så blir det litt vanskeligere å puste, og du kjenner deg ubrukelig og ville heller ha vært på jobb enn å sitte hjemme med denne helvetes dårlige samvittigheten?
Eller er det bare meg?
Heldigvis har jeg noe som heter Hjemmekontor, så jeg får gjort litt mens junior sitter og hoster og drikker Cola (for det er det eneste han vil ha) og ser på Angry Birds (for det er det eneste han vil se), og han roper inn til meg : Pappa! Det står er du der ennå!
Og det. Er et veldig godt spørsmål.

Ingen kommentarer: