lørdag, februar 25, 2017

De sa at rocken var død

Med jevne mellomrom blir det hevdet at 'rocken er død'.  At den har blitt kjedelig, ufarlig, usexy og forutsigbar. At den ikke fenger ungdommen lenger, fordi den er akterutseilt, et uttrykk som kun fenger folk som har minst èn fot i livets sensommer.
Eller for å si det rett ut: Rock er for gæmliser.
Sånn. Stort mer provoserende klarer jeg ikke å formulere det.


Det er jo unektelig gode poenger her. Mange som liker rock er godt voksne, pønken ble født på syttitallet, metallen også, selv om de fleste sjangere er enda eldre. At rock sjelden hverken provoserer, eller oppleves som farlig er nok sant, men det handler kanskje like mye om at samfunnet har blitt mer tolerant (mindre snerpete), og at vi har sett det før, eller hørt det.


Jeg elsker rock - klisjeene også - jeg hører vel også til aldersgruppen 'middelaldrende', selv om jeg helst ikke vil innrømme det.
Jeg liker at rocken rister og rasper og dundrer. Høyt og hardt.


Arnstein og jeg var på Folken i går, i anledning Hold Fast sin avskjedskonsert. Hold Fast er unge og dyktige, har turnert Europa og Norge på langs og på tvers og på kryss, og har en ep og en fullengder bak seg.. Med seg hadde de venner - 3 band for å gjøre festen fullkommen.
Arnstein og jeg stilte oss opp et stykke bak på høyre side, med den obligatoriske ølen i hånden. Det var han som sa det : På denne konserten e alle 50 centimeter lågare enn di eg pleie å gå på - og så ser eg ikkje inn i ein hau med månar.
Vi lo godt av det. Ja, eg tenkte akkurat på det - di fleste her konne eg ha vore far te.


Jeg hadde ikke tenkt å skrive noen anmeldelse, men hele konsertopplevelsen motbeviste hypotesen jeg framsatte innledningsvis.
Det var masse herlig primal rockeenergi, ungdommer som føyk som gale inni moshpiten foran scenen, stagediving og spilleglede.
Det er noe med folk som elsker å spille gitar - måten de star på - breibeint med krumma rygg og smil rundt munnen, mens fingrene fyker opp og ned langs gitarhalsen. Den spillegleden er lik enten gitaristen er 14 eller 60, den er like altoppslukende, sjarmerende og fandenivoldsk.
Det er det rocken har som annen musikk mangler. Kygo kan bare stå der med capsen bak fram og dabbe foran laptopen med den idiotiske sterile synthmusikken sin. Denne energien kommer han aldri til å få.
Lenge leve Rocken!





Ingen kommentarer: