torsdag, februar 16, 2017

Plingplong

For en drøy uke siden leverte jeg sykkelen min inn til reparasjon.
Sykkelen min er en 20 år gammel Kilimanjaro, produsert av Øglænd, kjøpt av en Onkel og arva av meg.
Jeg arva den etter at en eller annen simpel person hadde knabba min mens jeg var i Danmark med familien og Beelzebub-gjengen og hadde tidenes beste sommerferie. Det er jo sånt som skjer, men like fullt utrolig irriterende.
Den arvede er grønn, har 21 gir, heter Asle etter den forrige eieren, og har en diger lykt som lyser  temmelig elendig i forhold til dagens standard. Jeg leverte den på reparasjon fordi bremsene var føkka, og så var det noe krøll med bakhjulet, og så valgte jeg en i Pillevåg - en som jeg har hørt mye fint om - og jeg liker at folk fikser ting.
Det hender at jeg fikser ting selv også, men ikke så ofte som jeg skulle ønske.

Jeg fikk ikke noe godt førsteinntrykk av Herr Felgen. Han ble brysk da jeg sa at jeg hadde en Kilimanjaro: Det e nesten alltid tannhjula på girene som e utslitt, å di får eg ikke tak i lenger.
Han snakka østlandsk med stavangerdialekt, rulla r-ane over tunga, og mer enn antyda at jeg burde se meg om etter en ny sykkel.
Jeg pekte på den og sa at jeg hadde arva den etter en onkel, og at den nesten ikke var brukt, og at bremseklossene var utslitt, og om han kunne kikke på bakhjulet?
Ja, men hvis du trenge nytt hjul så får eg ikkje tak i, altså. 
Eg sende en melding om noen dagar.
Livet uten bil kan by på logistikkutfordringer - men livet uten sykkel - som fotgjenger var verre. Jeg måtte liksom regne dobbel tid til alt, og er det noe jeg ikke har så er det dobbel tid.


Så kom det en melding da - på Mandag - der det sto at sykkelen var ferdig til avhenting.
Det lover jo godt, tenkte jeg og håpte at han hadde sluppet å bestille det bakhjulet som var så umulig å få tak i.
På Onsdag troppa jeg opp i butikken hans, og han kikka spørrende på meg, og det var tydelig at han ikke kjente meg igjen, og det var både befriende og irriterende på en gang - befriende fordi det faktisk finnes noen som husker like dårlig som meg - og irriterende fordi jeg ikke kunne ha gjort noe særlig inntrykk på ham.
Ja? Spurte han.
Ja, hei - eg sko henta den Kilimanjaroen.
Kilimanjaroen, ja. Det tok litt tid å få tak i klossane, det e ke så ofte eg bestille sånne.
Han smilte. Jeg likte ham bedre nå.
Hadde di laga sånne syklar i dag, så hadde eg vært out of buisness, for å si det sånn.
Javel?
Ja, Herregud - du kunne jo ha di i 10 - 15 år uten å måtte gjør noen ting med di.
Han låser sykkelen min løs fra stativet på fortauet.
Vi går inn, og jeg betaler de 354 kronene han skulle ha for jobben og de nye klossene, jeg sier hade og svinger meg opp, og tryner nesten i det jeg prøver bremsene.
Men er det ikke forjævlig? At man lager ting dårligere og dårligere? For at de ikke skal vare? Slik at man må kjøpe nye og kaste de gamle eller bytte ut deler for tusenvis annethvert år?
Det er jo helt plingplong.




Ingen kommentarer: