søndag, januar 15, 2017

Arbeidets lys

Da jeg sykla igjennom regnet på vei til jobb på Torsdag , tenkte jeg:
I dag skal jeg "bare" på kontoret (det var strengt tatt ikke helt sant, jeg skulle være med på en workshop, samt delta i oppdateringen av en ROS - analyse.
Det tok hele dagen.
Men hvor kommer det fra at dette med kontor og administrasjon ikke tenkes på som ordentlig arbeid?
Jeg lager en kjapp liste over ting som ikke regnes som jobb:
Kontorting
Møteting
Synging
Skriving
Dansing
Spilling av instrumenter
Teater
+ Alt som er gøy
Felles for de fire øverste er at de ikke kan regnes som kroppsarbeid. Ordentlig jobb handler om å løfte ting. Om å flytte dem fra punkt A til punkt B. Om å bygge ting. Om å skru noe sammen.
Om å hogge trær og stable ved.
Om å bære saltstein over heia, eller å skifte olje på traktoren uten hansker. Om å tørke hendene med en twistdott etterpå.

Ordentlig jobb er ikke lystbetont. Ordentlig jobb er sånt som man gjør fordi man må.
Har man en ordentlig jobb (som man faktisk har utført) så kan man lene seg tilbake i godstolen på kvelden, legge føttene på skammelen og fortjene det.

Mistroen til kontoristarbeid vet jeg egentlig ikke hvor kommer fra. Ikke fra far, i hvert fall. Kanskje det kom innenfra, og utvikla seg i takt med typen jobber jeg hadde, og de jeg jobba sammen med.
Kanskje det var tanken på hvor komfortabelt det måtte være, eller hvor meningsløst det måtte være - å sitte der dag etter dag - og ikke gjøre noe. Ikke bli skitten på fingrene engang
Jeg hadde kanskje ikke fantasi til å forestille meg hva de gjorde heller.
Og de kreative tingene er hobby. 
Noe man driver med ved siden av den egentlige jobben. På kveldstid etter fjoset.
Dette er antakelig et Ryfylkefenomen.
Det å kalle seg kunstner eller forfatter eller musiker, det gjør man ikke i Ryfylke. Det sitter helt inne i ryggmargen. Det er bresing, og der jeg kommer fra er bresing den åttende dødssynden. Å begå bresing er sosialt selvmord.

....etter åtte timer med workshop og ROS- analyse var jeg dønn utslitt. Mye mer enn jeg er etter en vanlig arbeidsdag.
Men det er ikke det verste. Det verste er at jeg ikke følte at jeg hadde gjort noe.
Selv om jeg hadde det.
God Søndag.


2 kommentarer:

Anonym sa...

Du glemte Cohen....

paaskeharen sa...

På forrige post, mener du? Cohen er absolutt en som er savnet. Prince og Castro og Ali også. Ikke alle vil vel savne Castro, forresten.