Hatteleken.
Bergljot's post om leieboing fikk meg til å tenke på hvor preget vi mennesker blir av hvilken hatt vi har på.
Man kan ha en historie som leieboeren fra helvete selv : upålitelig betalende kåk-herper med stort stereoanlegg og dårlige venner, men når man havner på motsatt side av bordet så er man skeptisk til å leie ut til folk med for mye sminke rundt øynene, man vurderer sine kontakter inn i kriminelle nettverk i tilfelle man på et tidspunkt skulle slite med å bli kvitt en leieboer som ikke virker som først antatt.
Jeg har jo møtt meg selv i døra og hyttet med neven jeg også: Jeg var i en lengre periode veldig negativ til kontantstøtte, ja barnetrygd også men når det ble klart at jeg selv skulle tre inn i en papparolle satt jeg sammen med Rållsis og telte på knappene : 'Kanskje vi burde gå for kontantstøtte? Det er jo to?' - 'Vi burde kanskje stemme KRF? spurte Rållså - de vil jo øke kontantstøtten til fem tusen pr. baby.' 'Ikke faen. Ett sted må grensa gå!'.
Vi mennesker bruker i det hele tatt mye energi på å rettferdiggjøre goder og ordninger som gagner oss selv. Er man lærer eller purk så er lønna alt for lav. Er man ikke det så mener man antagelig at de har for lang ferie eller for tidlig pensjonsalder. Er man bonde så er man med avisenes øyne en utsuger og en oversubsidiert snylter, men pressestøtten - se den er en helt annen ting - og det selv om prinsippet er nesten akkurat det samme. Er man arbeidsledig så er trygda for lav. Er man gammel så var absolutt alt mye bedre under krigen og det aller meste som ikke går i de eldres favør er en skam.
Jeg synes vi skulle byttelåne hverandres hatter litt oftere - så kunne vi kanskje lære å forstå hverandre uten å skifte side av bordet.
Man kan ha en historie som leieboeren fra helvete selv : upålitelig betalende kåk-herper med stort stereoanlegg og dårlige venner, men når man havner på motsatt side av bordet så er man skeptisk til å leie ut til folk med for mye sminke rundt øynene, man vurderer sine kontakter inn i kriminelle nettverk i tilfelle man på et tidspunkt skulle slite med å bli kvitt en leieboer som ikke virker som først antatt.
Jeg har jo møtt meg selv i døra og hyttet med neven jeg også: Jeg var i en lengre periode veldig negativ til kontantstøtte, ja barnetrygd også men når det ble klart at jeg selv skulle tre inn i en papparolle satt jeg sammen med Rållsis og telte på knappene : 'Kanskje vi burde gå for kontantstøtte? Det er jo to?' - 'Vi burde kanskje stemme KRF? spurte Rållså - de vil jo øke kontantstøtten til fem tusen pr. baby.' 'Ikke faen. Ett sted må grensa gå!'.
Vi mennesker bruker i det hele tatt mye energi på å rettferdiggjøre goder og ordninger som gagner oss selv. Er man lærer eller purk så er lønna alt for lav. Er man ikke det så mener man antagelig at de har for lang ferie eller for tidlig pensjonsalder. Er man bonde så er man med avisenes øyne en utsuger og en oversubsidiert snylter, men pressestøtten - se den er en helt annen ting - og det selv om prinsippet er nesten akkurat det samme. Er man arbeidsledig så er trygda for lav. Er man gammel så var absolutt alt mye bedre under krigen og det aller meste som ikke går i de eldres favør er en skam.
Jeg synes vi skulle byttelåne hverandres hatter litt oftere - så kunne vi kanskje lære å forstå hverandre uten å skifte side av bordet.
Kommentarer
May goth continue to bless you
Dån.
Summa summarum må jeg si at innlegget tiltredes... Jeg var også imot kontantstøtte lenge, helt til Kostas ikke fikk barnehageplass. Da ble det kontantstøtte OG dagmamma, gitt.