Lørdag at the legevaktens

Det er heldigvis ikke ofte jeg besøker Stavanger legevakt - null ganger på mine egne vegne - men etter at jeg fikk barn har det vært noen turer.
Det å se sine barn ha det vondt, det er som en nødstopp, eller kanskje en 'Alertknapp' som ved utløsning sparker rett i hjerterota. Det er ingen grenser for hvor langt man vil strekke seg for deres velvære.
I så måte er ikke terskelen til legevakten særlig høy, selv om selve oppholdet der sjelden pleier å være verken behagelig eller kortvarig.
Dagen i dag starta på en måte som bar preg av at alle fire i husholdningen hadde gårsdagens borettslagsfest i den ene foten og den kommende dagens hendelser i den andre.
Festen i borettslaget tok meg fullstendig på senga, da det viste seg at jeg hadde felles referanser og utrolig god tone med flere av deltakerne. Dette igjen førte til at jeg ble sittende litt lenger enn jeg hadde tenkt, og det siste glasset med rødvin som jeg tømte i meg rett over ti var fullstendig unødvendig.
Kvart over ti er ikke seint isolert sett, men når man har sjåføroppdrag klokka halv seks den påfølgende dagen, og ingen av de andre har sovna når jeg kommer hjem, for noen har svie og de resterende skal kjøres til Risavika klokka halv seks, for så å ta danskebåten til Bergen for å gå på konsert med Markius og Martinitus, og derfor har den minste så mange sommerfugler i magen at hun knapt berører madrassen, da vet man at det kan bli utfordringer den påfølgende dagen.
Da dagen så opprant - klokka 0500 - var jeg fortsatt brisen. Jeg var slett ikke egna for noe sjåføroppdrag. Som pappa og hovedverneombud kan man ikke tillate seg å promillegamble, så Rållså og Ingrid måtte ta taxi. Det var ingen vei utenom.
Endre kom oppi senga til meg og spilte ipad med stor innlevelse til klokka halv åtte, og da sto vi opp. Jeg tenkte at legevakten ville ha ferdigbehandla og lappa sammen nattens kamphøner og haner til halv ni, slik at Endres følsomme barnesinn skulle slippe å oppleve dem i full utfoldelse.
Vi spiste, pakka sekken hans og sykkelen hans, heiv det inn i Polardegosens bil, pussa tennene og vaska oss, og jeg hadde et tynt håp om at selve oppholdet på legevakten ikke skulle ta mer enn i hvert fall halvannen time. Dette håpet blei forsterka da vi kom inn i lokalet og det bare satt to stykker der fra før, og vi trakk kølapp og snakka med en veldig hyggelig sykepleier, og vi fikk beskjed om å sette oss ned og vente.
Det varte og rakk - det var ingen bevegelse i køen den første timen - og så seig det på med folk. Endre fikk løyve til å spille ipad etter en halvtime, så han var ikke så verst i slag. Jeg satt og krota i et gammelt aftenpostenkryssord, og kikka på klokka og sønnen med jevne mellomrom.
Det å oppholde seg lenge i en kø og ikke vite når man står for tur er en krevende øvelse, og jeg merka - etter to timer - at det fikk fram de nedrigste og ekleste tankene i meg. Det er ikke sånn jeg  VIL være, jeg prøver å være høflig og grei, og med hjernen forstår jeg at det var mange som var sjukere enn min sønn. Jeg har også 90 prosent tillit til den som administrerer rekkefølgen folk får komme inn i. Før var den hundre. Da vi hadde sittet der i disse to timene kommer det et kjent stavangerfjes inn - han trekker kølapp, går inn og snakker lenge med sykepleieren, og etter et kvarter blir han ropt opp og får komme til behandling.
Det kan selvsagt tenkes at vedkommende var dødssyk, men for meg så det ikke slik ut. Det er ubehagelig å skrive om de nedrige sidene ved min egen person, kjenner jeg. Jeg liker dem ikke. Jeg irriterte meg på de to østeuropeerne som satt ved siden av meg og snakka høyt, også. Ikke fordi de var østeuropeere, altså. Men kanskje fordi jeg har så mye støy inni mitt eget hode, eller fordi jeg er i ferd med å befeste meg som en sur, halvgammel gubbe.
Jeg gjorde ingenting med det, altså. Hysja ikke eller noe, for de har like stor rett til å være der som vi. Han av dem som er sjuk får komme inn før oss også. Og da holder den andre kjeft. Vinnvinn.
Til sammen er vi på legevakten i tre timer denne Lørdagen. Ipaden går tom for strøm. Legen er kjempegrei, det koster ingenting.
Jeg kjører guttungen til Lillesøster Frekkesen, og når jeg er tilbake i byen har bandet øvd ferdig, så det har ingen hensikt å reise til Alsvik, og hvis jeg skulle gi fasilitetene et terningkast på en skala fra en til tre, så ville det bli en soleklar ener, og hadde det ikke vært for de fine folka som jobber der, så hadde jeg gitt dem null.
Jeg holder ordføreren personlig ansvarlig. For Natas.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta