Krig og politikk

Det er snart valg, og selv er jeg veldig for valg.
Særlig denne gangen, får man si, etter å ha hatt en regjering som har svekka arbeidsmiljøloven, gjort grumsete meninger stuereine, prøvd å presse kommuner til å slå seg sammen, og ellers aktivt jobba for at de som har minst skal få litt mindre, og de som har mest fortjener mye mer. Dessuten har de kutta i fedrekvoten. Lagt seg med rassen i været for Kina.
Jeg spyr.
Jada, jeg vet at det finnes ok folk, ja, til og med veldig fine folk som stemmer høire, men når jeg havner på fylla (noe som fortsatt skjer, om enn mye sjeldnere enn for en del år tilbake), da hamrer jeg løs på Høire - partiet som helt konsekvent har stemt imot alle velferdsordninger siden tidenes morgen. Jeg vil før stemme på brunsneglene som slimer seg rundt i hagen. Og som om dette ikke er ille nok - en stemme til høire er en stemme til: Jeg nevner i fleng - Sylvi Listhaug - Per Sandberg - Christian Thybring Gjedde. Æsj.

Jeg er ikke elitist. Jeg har ikke en gang universitetsutdannelse, men noen ganger har jeg faen hakke meg tenkt urene tanker: Burde vi hatt en bitteliten kunnskapstest før velgerne fikk slippe til ved urnene? Bare tre enkle spørsmål som vi måtte svare rett på? Jeg kjenner at jeg er mer for det enn å heve sperregrensa.
Kanskje jeg omsider mener noe som ikke er politisk korrekt. På Lørdag reiv jeg ned en FRP-reklame som framstilte Støre som en fyr som skatta oss i hjel. Støre er ikke min mann, men det evinnelige sytet om for høye skatter og avgifter får noe til å rakne i meg.
Enkelte hevda at handlingen min var et forsøk på å svekke ytringsfriheten til mine meningsmotstandere, og det kan godt hende, men jeg synes ikke akkurat at de er holder noe igjen. Jo mer jeg tenker på det, jo mer tenker jeg at de godt kunne vært knebla litt mer.
Mye mer. Mye mye mer.