Mixtape, a-ha og blandede følelser



Beelzebub er en handlingens mann. På mange matter min rake motsetning: han blir veldig fort begeistret for ting, og gjør ting på innfall, kanskje enda mer før enn nå, men fortsatt vil jeg si at han er spontan.
Selv er jeg mer av typen som ikke rir same dagen som jeg saler. Noen ganger rir jeg ikke en gang same uke som jeg saler. I snitt er vi kanskje noenlunde på normalen, det grønne feltet i midten.
I går var en typisk dag for innfall for Beelzebubs del.
Han hadde funnet ut at a-ha skulle spille på Kongsberg Jazzfestival den 6. Juli 2018. På en drøy halvtime hadde han invitert Rållså og meg, kjøpt konsertbilletter, og booka seg og fruen inn på hotell til det nevnte arrangementet.
Vi liker veldig godt å henge med the Beelzebubs, og lot oss rive med av begeistringen.


Etter dette har jeg tenkt mye på a-ha, og i motsetning til Rållså, så har jeg aldri vært storfan. Jeg har vel strengt tatt ikke vært småfan heller, de var vel litt for glatte i stilen da jeg var 15, og stil var viktig på 80-tallet. Ikke så rent sjelden var det mer essensielt en musikken i seg selv. Jeg tror jeg hadde lærreimer rundt håndleddene. Det var så langt jeg strakk det. Jeg har et vagt minne om at de lukta ganske sterkt av fjøs, siden jeg var bondesønn. Jeg tror klærne mine også lukta fjøs. De som ikke var arbeidsklær også. Det kan forklare en hel del.
A-ha lukta nok ikke fjøs. Antagelig lukta de av syntetisk hårspray, juicy fruit og poco loco, men jeg vet jo ikke. Tenker meg bare at sånn må det ha vært. Jeg hadde en opptakskassett, husker jeg - en grønn Basf 90 minutters, hvor Bryan Adams' Reckless - album var på den ene siden, og a-ha's Hunting high and low på den hi. Det albumet må ha vært under 45 minutter langt, for på slutten var det skvisa inn et par låter med Ultravox, (blant annet 'Dancing - With tears in my eyes'). Jeg lurer på om det ikke var Bergljot som hadde komponert den tapen for meg, for hun var medlem av den beryktede postordrepushetjenesten Scandinavian Music Club.
Når det gjelder Bryan Adams, så spilte jeg og spilte og spilte den siden, men ofte spolte jeg den helt tilbake for å slippe å høre a-ha. Jeg syntes det var for sukra, og så syntes jeg de var for glatte, og det er jo relevante argumenter innen popmusikk. Omvendte fordommer: Kan boyband lage ordentlig bra musikk?
Jeg mente ikke det. Bryan Adams, altså: Summer of 69, Heaven, og it's only love, gitar var rock'n roll. Synth var pus.
Dridestemme var også Rock'n roll, i motsetning til fløyelsfistel.
Det kan vel ikke være tvil om at Bryan Adams har tålt tidens tann dårligere enn a-ha, sånn reint musikalsk sett.
A-ha har for øvrig hatt minst 2 avskjedsturneer før, uten at det stopper dem fra å gjøre den tredje også, og hvem vet om det stopper der?
Frontfiguren i bandet har fått mye pepper - han virker unektelig litt fjern - men herre min hatt for en stemme. Helt rått.
Onde tunger vil for øvrig ha det til at han ikke kan si STAY uten å gå opp i fistel.
Jeg kjenner at jeg håper at det er sant.




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta