Skrifta på veggen

Vi er nok den siste generasjonen som har ei håndskrift, sier Rållså. 
Jeg samtykker fra hofta.
Seinere har jeg gått noen runder med meg selv på hva det egentlig betyr.
Jeg er sikker på at de fleste er glad til. Særlig de i skolen, både de som er foran kateteret og bak.
Jeg kommer tilbake til dem.
Det eneste håndskrevne jeg leser om dagen er handlelapper. Og de fleste av dem har jeg skrevet selv.
Eller det er forresten ikke helt sant, for Endre skriver en hel del. Det går mest i kjærlighetsærklæringer, julekort og bursdagshilsener.
Bak hver eneste bokstav ligger hardt arbeid, såvel rettvendt som speilvendt, ofte pyntet med fargerike tegninger, klistremerker eller pålimte figurer.

Jeg tenker på hvordan jeg lærte å skrive i 7-8 årsalderen, med blyant som var spissa med brødkniven til mor. Og jeg sleit med å holde meg mellom linjene, pressa blyspissen ned i papiret.
Andre etasje i den lille gule barneskolen. Knut Arve og jeg. Side om side. Han dypt konsentrert. Jeg lett distrahert. Det var andre unger også, som var større. Som gikk i andre og tredje klasse. Til sammen var vi kanskje ti.
Jeg husker bokstavene til Skulestyraren. Èn hver uke. Røde eller blå. De hadde faste plasser på veggen. A'en ytterst til venstre. Illustrert med ei tegning av ei and.
Jeg husker det høytidelige, nesten sermonielle da vi fik utdelt fyllepenner med splitta spiss og blekkpatroner. Blekk over alt. Det var et helvetes søl.
Og så alle disse skeive bokstavene som blei til ord, som blei til setninger som skulle gi mening. Som skulle hjelpe oss til å forstå hvordan ting hang sammen.

Oj, nå kom jeg plutselig på en absurd autografsession I Sao Paolo mange år senere. Er det ikke rart hvordan vi er skrudd sammen? Senere. Senere.

Når vi lærte å lese, hadde skulestyraren en teknikk som gikk på å banke neven ned i pulten på stavelsene, slik at ordene skulle bli lettere å komme seg igjennom. Vi banka avgårde. Eg-hei-ter O-la. Eg li-kar å gå på sku-len. Noe sånt.

Vi lærte jo å lese og skrive. Så det kan ikke ha vært så ille. Jeg elska å lese, og det gjør jeg fortsatt.

Og så har jeg sikkert skrevet flere mil med brev til jenter i inn-og utland. Jeg likte det. Å skrive til dem, og så gå og tenke på dem.

Da jeg begynte å skrive tekster så skreiv jeg dem for hånd. Men jeg syntes ikke det funka noe særlig. Jeg klarte ikke å ta dem særiøst, og så lå de og fløt over alt, og de var merkelig banale, begrensa både i form og innhold.
Dette digitale formatet passer meg mye bedre, selv om innholdet ikke nødvendigvis er så mye bedre.

Da vi var i huset til Farmor, lå det masse gamle brev og bøker og sånt som var skrevet for hånd, og det slo meg at kanskje håndskrivingens fall  startet for lenge siden. Kanskje allerede da skrivemaskinen ble vanlig.
Men nå må jeg gå og jobbe litt.