Arvingen

Jeg har arva.
Det føyer seg inn i rekken av merkverdigheter som livet har bydd på - i litt for store doser - de siste 3-4 årene.
En ting er å arve penger. Penger får vi visst alltids bruk for, selv om det føles - jeg vet ikke om feil er ordet - men det er ihvertfall ikke penger som jeg har tjent på noen måte. Det er ikke noe jeg har jobba for. Når det er sagt så har jeg jobba mye for ingen penger i det heletatt også. Men penger i seg selv er ikke noen motivasjonsfaktor hvis man har omtrent hva man trenger. Arv er ikke noe man har gjort seg fortjent til. Det er en 'rett' man har fordi man er i slekt med noen som tilfeldigvis er død.

Den delen som ikke handler om penger, men om ting, den er enda mer absurd og fjern enn pengene. Det å gå fra rom til rom i huset til Farmor. Uten at hun er der.

Møblene som fortsatt står i stua. Krokene på veggene med omriss etter bildene som hang der før.
Den tungsindige klokka som ikke tikker lenger.

Her har tantene mine vært og tatt jobben med å dele og sortere og kaste. Det er enorme mengder kopper og kar og sølvtøy og bruksgjenstander fra nesten hundre år. Dessuten hekletøy i kilometervis. Jeg lukker øynene og ser de små, flittige hendene hennes med hekletøyet mellom fingrene. Det er en ENORM haug med heklede duker.

Og her finner jeg megselv sammen med Frøken Frekkesen og Dagobert. Vi tar en runde i annen etasje. Det er kanskje 20 år siden sist jeg var der oppe. Et eller annet juleselskap med en familekrangel i den ene enden.
Mer bilder. Av folk som ikke er lenger. Mange vet jeg ikke hvem er. Eller var. Konfirmasjonsbilde av Tante Else Marie. Nydelig jente.

Frekkesen finner bilder fra sitt eget bryllup som hun ikke har sett før. Og så finner jeg et bittelite firkanta et med Farfar, far og ei gammal dame som jeg tror er Oldemor og to små unger. Det er jeg som sitter på Farfars fang. Og han smiler. Tenk det. Den andre ungen må være Bergljot.

Jeg trenger ingenting.
Jeg trenger ingen ting.
Egentlig. Jeg har mange nok ting. For mange. Det blir jeg minna på hver gang vi flytter.
Farmor hadde mange ting. Og noen av dem har jeg altså krav på. Eller rett til. Eller noe sånt.

Er det utakknemlig å ikke ta de tingene man ikke trenger eller vil ha? Hvis man uansett ikke har plass til dem?  Betyr det at jeg var mindre glad i henne?
Fine Farmor.
Det kjennes så rart å stå der og peke. Bære ting ut og inn. Vi deler. Trekker om ting som flere vil ha. Vi krangler ikke. Jeg kaller søsknene mine grådigpeiser fordi de vil ha mer enn meg. Men jeg mener det ikke. Det er slikt jeg pleier å si for å løse på stemninga. De veit at jeg ikke mener det.

De er alt annet enn grådige.
Jeg veit at Frekkesen og Dagobert tenker noenlunde likt om disse tingene som meg selv. Og Bergljot også.
Jeg er mest begeistra for ei mugge og en boks i psykedeliske farger. Mugga har jeg slått melk fra. Melk fra tanken over risnøtter med avsindige mengder sukker.
Bondekost. Og så er det en hvit bolle som hun brukte å ha dravle i.

Vi trekker om smykker. Jeg 'vinner' et armbånd i gull. Jeg husker at hun brukte det når hun pynta seg. Det blir Ingrid da, som kanskje en gang kommer til å bruke det.
Jeg lot henne prøve det. Smaug det inn på den smale handa hennes.

Hun likte det, den lille skjønnasen.



Kommentarer

Åh, dette var skikkelig fin, sår og gjenkjennelig lesing. Det sendte meg rett tilbake til de to dagene jeg gikk gjennom huset og tingene til min egen farmor.. Alle sakene hennes som var tatt ut av skapene og stilt frem, som et absurd loppemarked. Skyldfølelsen for å kun plukke med meg et par ting som passet perfekt inn i vårt korrekte retrohjem. Men, de tingene jeg er aller mest glad for i dag, er at jeg fikk lov til å ta med meg hattene og sjalene hennes, de som hun bare brukte til pent, nå bor de i utkledningsboksen til Mini, og er daglig i bruk.
Martha sa…
Så fint! Kjente meg igjen....
Nydelig beskrevet og reflektert.

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta