Lørdag før. Fram til middag.

Min barndoms Lørdager hadde et bestemt mønster.
Man våkna gjerne litt utpå morgenen, nitida eller noe, av at det var frokost og hvis far var hjemme var han alltid i sitt ess da, han hadde prosjekter som skulle utføres, han kom fra fjøset, var bustete på håret og hadde alltid de lysegrønne arbeidsskjortene bretta opp til midt på underarmene.
Han pleide å være i godt humør da, på morgenene.
Ikke bedre enn at han lot seg irritere av avkommet sitt, kanskje, som satt og skulte eller pirka borti hverandre eller geipa til hverandre når de trodde at ingen andre så dem.

Man ble gjerne irettesatt for hvordan man spiste eller hvordan man satt på stolen, eller man fikk forklart hvor mange fugler som faktisk kunne ha vært metta av alle smulene som falt på gulvet, og mor vandret frem og tilbake og sørga for at alle hadde det bra, og fikk i seg mat, og alle hadde faste plasser rundt bordet, Bergljot satt innerst på den ene siden, under kjøkkenskapene. Ved hennes side satt mor, tvers over bordet satt jeg, med far som vingemann. Frøken Frekkesen satt på en mørkebrun tripptrappstol på enden av bordet.
Typisk pålegg på bordet vårt var prim, hvitost og appelsinmarmelade. Det var melk fra tanken i ei mugge på bordet. Det lukta kaffe. På radioen var nitimen i gang.

Det var vel avhengig av været, og av føreforholdene, men som regel hadde far en plan for hvordan hans eldste sønn kunne brukes til nyttige formål, slik at han ikke bare ble liggende på gutterommet og dagdrømme og lese i Sølvpilen-bladene sine.

Jeg var vel relativt anvendelig, selv om jeg ikke utviste noen veldig arbeidslyst, jeg veit ikke om far forsto så mye av det på den tiden, at ikke alle opplevde alt på samme måte som han selv. Kanskje han tolka det som trass eller latskap. Det veit jeg ikke.
Jeg var alt for feig til å trasse, men det hendte at jeg kjempa med tårene.

Han hadde ei kraft over seg, far. Av en type som jeg ikke har sett så ofte ellers.
Det er vanskelig å forklare.

Typiske oppgaver for meg en slik Lørdags formiddag kunne være å slippe ut sauene, å renske fôrbrettene i sauehuset etterpå, å spa møkk ut av stallen og strø med ny sagspon, og ellers være håndmann for alskens andre prosjekter som var på eller i trappene.

Så var det middag klokka tolv eller ett. Jeg husker at jeg syntes det var fint, å rusle opp bakken med Aftenbladet under armen og være litt sliten, dra støvlene av mot kanten av trappa, vaske hendene på grovkjøkkenet.
Det var alltid risengrynsgrøt på Lørdagen, og lukta slo i mot oss når vi trådte inn på kjøkkenet, og far likte ikke risengrynsgrøt i det hele tatt, han var av den formening at det ikke kunne kalles  middag hvis det ikke var poteter til.
Men ofte hadde mor varma opp noen rester fra Fredagen til han. Så var det bordet igjen, da. Grøt på flat tallerken, himling med øynene fordi man tok for mye sukker på. P1 på radioen.
Skisport på TV.

Og så pleide far å legge seg på sofaen og lese i Aftenbladet, og selv seig jeg opp på rommet til Sølvpilen og Falk og Tinka. Og Månestråle. Ikke minst Månestråle.

Og nå ble det en hel bloggpost av dette, og etter planen skulle det bare være en intro til det jeg skulle skrive om, men da får jeg ta Lørdagen for meg i 2 deler.


Kommentarer

Madame Mim sa…
Ja, kjære påskehare , akkurat sånn var det. Skulle gitt mye for å få oppleve en slik lørdag- om bare en eneste gang til..
Anonym sa…
Den som hadde husken din! Og den fantastiske evnen til å dele! Ser det levende for meg og det lukter grøt! Ser frem til del 2 og takk for at du deler! I :)

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Om mørke