It takes one to know one
Jeg var ute på tur med de små i går.
Bare en svipp opp til sosvangen camping, de på hver sin sparkesykkel, med hjelm på hodet.
På veien opp la jeg merke til en mann på min egen alder med to hunder. Han lot bikkjene sine springe fritt, og så satt han på huk i gresset. Det er to hovedgrupper av folk som har bikkjer - gamle ensomme kjerringer - og sprøytenarkomane - ofte relativt ensomme de også. Kjerringene har som regel små bikkjer, så små som mulig, men narkomane velger ofte i helt motsatt ende av skalaen. Vår venn (min venn og deres) oppførte seg litt rart, skottet litt fra side til side. Han var ingen junkie. Ørkenkamuflasjen som pyntet jakken hans indikerte muligens noe annet, han gikk ikke akkurat i ett med omgivelsene.
'Sikkert en av hundene som har bajsa' - tenkte jeg - helt ytterst i tankefeltet - for det er ungene som er i sentrum av oppmerksomheten når jeg er sammen med dem.
Jeg kommer tilbake til kamuflasjemannen senere. Ungene humpet avgårde på syklene sine - tydelig motivert av utsiktene til is - vi skulle egentlig bort til kunstsenteret - men så gikk Ingrid bokstavelig talt på trynet, og skrapte kneet sitt, og da måtte det trøstes, og da ville ikke Endre heller sparke mer, så vi stoppet på Sosvangen.
300 meter hjemmefra. De har is der også.
Dessuten har de utlendinger nå på sommeren. Ganske mange. Greit å få litt impulser fra den store verden også.
De har en lekeplass også på Sosvangen. For meg så den temmelig ordinær ut, men ungene syntes den var fantastisk, og det er de som sitter på ekspertisen.
Noen gyngehestgreier med stor spiralfjær i bunnen - det lo de godt av - og så var det en manuell gravemaskin for kids, som de delte på, og min sønn entrepenøren , som har 'Store maskiner' på NRK super som ett av sine absolutte favorittprogram, han likte godt den. For å si det sånn.
Det var andre unger også på lekeplassen, og så var det en slik klassisk rutsjebane, med stige på den ene siden, og rutsjebane på den andre. Denne hadde et bittelite hus på avsatsen på toppen, og da Ingrid klatret opp første gangen, nølte hun litt før hun turte sleppe seg utfor. Jeg kikket over kanten, og der satt det en farget gutt og kikket ut med engstelig blikk.(Jeg er usikker, men er det lov å si 'farget'?)
Han kunne vel være omtrent ti år, og jeg husker at jeg tenkte at det var da en merkelig plass å sette seg til på. Men han lot Ingrid, og etterhvert en hel drøss andre unger renne som de ville, og da gjorde de det også. Bånn gass.
Da jeg var lei (jeg hadde et monsterstort klesvaskeprosjekt på gang i kjelleren), litt før de var lei, og negergutten hadde tatt fram en brødskive som han spiste på, satte vi nesen hjemover igjen.('Neger' er visst helt forbudt).
Jeg kikket bort på gress-sletta, og der satt hundemannen ennå, bøyd over bakken. 'Det var da voldsomt til bajsing på de bikkjene', tenkte jeg, men så forsto jeg det: Han plukket fleinsopp! Det var det han gjorde, den luringen.
Det har vært få klager fra fleinsoppbøndene denne sommeren.
Da jeg fortalte Rållså om mistankene mine svarte hun: 'It takes one to know one', noe som er både sant og ikke.
Bare en svipp opp til sosvangen camping, de på hver sin sparkesykkel, med hjelm på hodet.
På veien opp la jeg merke til en mann på min egen alder med to hunder. Han lot bikkjene sine springe fritt, og så satt han på huk i gresset. Det er to hovedgrupper av folk som har bikkjer - gamle ensomme kjerringer - og sprøytenarkomane - ofte relativt ensomme de også. Kjerringene har som regel små bikkjer, så små som mulig, men narkomane velger ofte i helt motsatt ende av skalaen. Vår venn (min venn og deres) oppførte seg litt rart, skottet litt fra side til side. Han var ingen junkie. Ørkenkamuflasjen som pyntet jakken hans indikerte muligens noe annet, han gikk ikke akkurat i ett med omgivelsene.
'Sikkert en av hundene som har bajsa' - tenkte jeg - helt ytterst i tankefeltet - for det er ungene som er i sentrum av oppmerksomheten når jeg er sammen med dem.
Jeg kommer tilbake til kamuflasjemannen senere. Ungene humpet avgårde på syklene sine - tydelig motivert av utsiktene til is - vi skulle egentlig bort til kunstsenteret - men så gikk Ingrid bokstavelig talt på trynet, og skrapte kneet sitt, og da måtte det trøstes, og da ville ikke Endre heller sparke mer, så vi stoppet på Sosvangen.
300 meter hjemmefra. De har is der også.
Dessuten har de utlendinger nå på sommeren. Ganske mange. Greit å få litt impulser fra den store verden også.
De har en lekeplass også på Sosvangen. For meg så den temmelig ordinær ut, men ungene syntes den var fantastisk, og det er de som sitter på ekspertisen.
Noen gyngehestgreier med stor spiralfjær i bunnen - det lo de godt av - og så var det en manuell gravemaskin for kids, som de delte på, og min sønn entrepenøren , som har 'Store maskiner' på NRK super som ett av sine absolutte favorittprogram, han likte godt den. For å si det sånn.
Det var andre unger også på lekeplassen, og så var det en slik klassisk rutsjebane, med stige på den ene siden, og rutsjebane på den andre. Denne hadde et bittelite hus på avsatsen på toppen, og da Ingrid klatret opp første gangen, nølte hun litt før hun turte sleppe seg utfor. Jeg kikket over kanten, og der satt det en farget gutt og kikket ut med engstelig blikk.(Jeg er usikker, men er det lov å si 'farget'?)
Han kunne vel være omtrent ti år, og jeg husker at jeg tenkte at det var da en merkelig plass å sette seg til på. Men han lot Ingrid, og etterhvert en hel drøss andre unger renne som de ville, og da gjorde de det også. Bånn gass.
Da jeg var lei (jeg hadde et monsterstort klesvaskeprosjekt på gang i kjelleren), litt før de var lei, og negergutten hadde tatt fram en brødskive som han spiste på, satte vi nesen hjemover igjen.('Neger' er visst helt forbudt).
Jeg kikket bort på gress-sletta, og der satt hundemannen ennå, bøyd over bakken. 'Det var da voldsomt til bajsing på de bikkjene', tenkte jeg, men så forsto jeg det: Han plukket fleinsopp! Det var det han gjorde, den luringen.
Det har vært få klager fra fleinsoppbøndene denne sommeren.
Da jeg fortalte Rållså om mistankene mine svarte hun: 'It takes one to know one', noe som er både sant og ikke.
Kommentarer