Rød klut
Det sies at Norge er verdens beste land å bo i.
Det sies hele tiden.
Her er det lav arbeidsledighet og velferdsgoder som overgår det man finner i andre land.
Husene våre er store med alle tenkelige og utenkelige bekvemmeligheter.
Maten er billig, klær er billigere, lønningene er høye.
Det røde passet med den latterlige løven gir oss mulighet til å reise hvor vi vil. Det er en selvfølge for oss.
Vi ser at vi er heldige, men vi mener at vi fortjener det.
Vi har gjort oss avhengige av at mennesker fra andre land hjelper oss å bygge husene våre. Og vaske dem. Og vaske gamlingene våre. Og kjøre drosjene våre. Og kjøre bussene våre. Det kan vi takke Schengen-avtalen for.
Alle disse plussene som er selvfølgeligheter for oss, samt det totale fravær av krig - gjør - at mennesker fra andre steder på kloden ser på landet som et godt alternativ.
Så må de stues sammen på asylmottak og få 'sakene' sine behandlet, for å se om de har hatt det vondt nok til å kvalifisere for 'lovlig' opphold.
På disse mottakene sitter barn og voksne med ulik grad av traumer og bagasje. I årevis.
Ulike mennesker med ulik kulturell bakgrunn, ulike relgioner, ulike språk. Og det er fælt nok i seg selv.
Men at det finnes barn som har bodd på disse institusjonene i hele sine korte liv - uten å få opphold - det er faen meg ikke verdig et 'humanistisk' land som Norge. Og jeg undrer meg på hvor langt mot venstre jeg må stemme for å finne litt nestekjærlighet? Er rødt rødt nok?
Det sies hele tiden.
Her er det lav arbeidsledighet og velferdsgoder som overgår det man finner i andre land.
Husene våre er store med alle tenkelige og utenkelige bekvemmeligheter.
Maten er billig, klær er billigere, lønningene er høye.
Det røde passet med den latterlige løven gir oss mulighet til å reise hvor vi vil. Det er en selvfølge for oss.
Vi ser at vi er heldige, men vi mener at vi fortjener det.
Vi har gjort oss avhengige av at mennesker fra andre land hjelper oss å bygge husene våre. Og vaske dem. Og vaske gamlingene våre. Og kjøre drosjene våre. Og kjøre bussene våre. Det kan vi takke Schengen-avtalen for.
Alle disse plussene som er selvfølgeligheter for oss, samt det totale fravær av krig - gjør - at mennesker fra andre steder på kloden ser på landet som et godt alternativ.
Så må de stues sammen på asylmottak og få 'sakene' sine behandlet, for å se om de har hatt det vondt nok til å kvalifisere for 'lovlig' opphold.
På disse mottakene sitter barn og voksne med ulik grad av traumer og bagasje. I årevis.
Ulike mennesker med ulik kulturell bakgrunn, ulike relgioner, ulike språk. Og det er fælt nok i seg selv.
Men at det finnes barn som har bodd på disse institusjonene i hele sine korte liv - uten å få opphold - det er faen meg ikke verdig et 'humanistisk' land som Norge. Og jeg undrer meg på hvor langt mot venstre jeg må stemme for å finne litt nestekjærlighet? Er rødt rødt nok?
Kommentarer