Fjorden, baby.

Da jeg flyttet fra Fyfylke en gang på midten av 1990tallet tenkte jeg i mitt ikke alt for stille sinn: ALDRI mer.
Aldri mer det der gjennomsiktige allekjenneralle-infiserte tunge snakkemedallesiheitilalle og ryktenegåroggårtildøra og vel så det - samfunnet.
Jeg har ikke angret for å si det sånn. De gangene jeg har deltatt på større sosiale evenementer på den andre siden av fjorden har jeg blitt minnet på hvorfor jeg dro. Og samme hva Gamle Dvergbøyen og Bøyå prøver å fortelle meg: Ingenting har forandret seg. Det hjelper ikke at en liten kommune som Hjelleland har innbyggere fra femten forskjellige nasjonaliteter. De som legger premissene er de samme som før. Det er Sleppa og Fjølhus og Miga og Pister og Messa - og litt Dvergbøy, da. Og dette kommer fra en som har bodd på plassen. Jeg misunner på ingen måte de som kommer flyttende og skal prøve å være med på å forme det samfunnet. I den smeltepotta der er ikke temperaturen stort over frysepunktet slik jeg har opplevd det. Jeg har gode venner bosatt på den siden av fjorden og Siddisen er ikke alltid så fantastisk han heller, men stort sett lar han deg få være i fred.
Det som likevel er det største paradokset er at de alleraller fleste som Rålls og jeg omgås på denne siden er utflyttede Fyfylkinger.
De er vel litt som oss - de har samme grunnlaget - samme humoren, men savner den åpne himmelen.