Walk of shame
I vår gikk jeg hardt ut mot Kjallas og alle verdens dugnadssnikere og hevdet at det finnes et eget - og særskilt ubehagelig - hjørne av helvete reservert for dem. Vel, Kjallas - det er bare å rydde plass ved bordet.
Våkna rundt ti i går - av motoriserte hageredskaper på høyt turtall - lista meg bort til vinduet og kikka ut. Der var en håndfull av mennene i borettslaget i full sving med river og rydningssager. De peiste på med et pågangsmot som var beundringsverdig .
Kjallas trakterte riva med dødsforakt. Jeg huket meg ned og håpet at ingen hadde sett meg. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å delta, men så skulle ungene synge i domkirken klokka tolv, og så var det Liverpool-Newcastle klokka kvart på to.
Tida strakk ikke til.
Den åpenbare ulempen med å bo i første etasje er graden av innsyn. Og særlig på slike dager da alle anstendige mennesker er ute og sjauer.
Dessuten måtte vi forbi dem for å komme til bilen. Jeg tok Endre i hånda og lusket med senket blikk forbi tre damer som drev og stappet rusk og rask oppi bioavfallscontaineren. Rållså fulgte like bak sammen med Ingrid.
Det var ingen vits i å prøve å forklare. Vi var ferska.
See you later, alle geiter.
Stappa ungene i bilen og forsvant ut i den grå dagen. Jeg fikk formaninger av Rållså om at det var en gudstjeneste vi skulle på. Himling med øynene, hoderisting eller annen demonstrativ oppførsel ville ikke bli tolerert. Det var meg hun snakka til.
Jeg lovet å gjøre mitt beste. Jeg kunne vel trenge litt forbønn, nå som jeg skulle til helvete og alt.
Jeg er jo ingen kirkegjenger. Jeg går bare når jeg må, og det er stort sett i forbindelse med bryllup og begravelser.
Dette var en slags høsttakkegudstjeneste, noe som jeg synes er en ganske god ting. Takke for grøden.
Høsttakkefesten er på mange måter en av de fineste tradisjonene juesei har kommet opp med. (Mye bedre enn å snikmyrde og torturere potensielle muslimer i andre land, i hvert fall, og Valentinsdagen.).
Domkirken var dekorert med konfirmanter og grønnsaker for anledningen. Og ungene - de små i knøttaskoret - og noen større i Harry Potter-kapper (de skulle vise seg å være et kor de også), kom i prosesjon opp midtgangen. Presten gikk først og foran seg holdt hun en mørkebrun pinne som var formet som et kors, og så veldig gammel ut.
Ungene hadde fått hver sin grønnsak å bære på. Gulrøtter for det meste, ett og annet eple. Tomater. Da de kom fram til alteret la de dem oppi noen korger. Hva i Helgoland det gresskaret hadde der oppe å gjøre, det vet ikke jeg. Men det var jo ikke jeg som sto for scenografien.
Da dette knøttaskoret skulle fram og synge - femten tyve unger i Orange t-skjorter - da ble jeg tatt fullstendig på senga.
Jeg snufset igjennom Hvem har skapt alle fuglene og da Ingrid og Endre sto der og prøvde å følge med på koreografien, sleit jeg med å holde tårene tilbake.
En gammel satanrocker som sipper når ungene synger hvem har skapt alle fuglene. Herregud så patetisk.
Våkna rundt ti i går - av motoriserte hageredskaper på høyt turtall - lista meg bort til vinduet og kikka ut. Der var en håndfull av mennene i borettslaget i full sving med river og rydningssager. De peiste på med et pågangsmot som var beundringsverdig .
Kjallas trakterte riva med dødsforakt. Jeg huket meg ned og håpet at ingen hadde sett meg. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å delta, men så skulle ungene synge i domkirken klokka tolv, og så var det Liverpool-Newcastle klokka kvart på to.
Tida strakk ikke til.
Den åpenbare ulempen med å bo i første etasje er graden av innsyn. Og særlig på slike dager da alle anstendige mennesker er ute og sjauer.
Dessuten måtte vi forbi dem for å komme til bilen. Jeg tok Endre i hånda og lusket med senket blikk forbi tre damer som drev og stappet rusk og rask oppi bioavfallscontaineren. Rållså fulgte like bak sammen med Ingrid.
Det var ingen vits i å prøve å forklare. Vi var ferska.
See you later, alle geiter.
Stappa ungene i bilen og forsvant ut i den grå dagen. Jeg fikk formaninger av Rållså om at det var en gudstjeneste vi skulle på. Himling med øynene, hoderisting eller annen demonstrativ oppførsel ville ikke bli tolerert. Det var meg hun snakka til.
Jeg lovet å gjøre mitt beste. Jeg kunne vel trenge litt forbønn, nå som jeg skulle til helvete og alt.
Jeg er jo ingen kirkegjenger. Jeg går bare når jeg må, og det er stort sett i forbindelse med bryllup og begravelser.
Dette var en slags høsttakkegudstjeneste, noe som jeg synes er en ganske god ting. Takke for grøden.
Høsttakkefesten er på mange måter en av de fineste tradisjonene juesei har kommet opp med. (Mye bedre enn å snikmyrde og torturere potensielle muslimer i andre land, i hvert fall, og Valentinsdagen.).
Domkirken var dekorert med konfirmanter og grønnsaker for anledningen. Og ungene - de små i knøttaskoret - og noen større i Harry Potter-kapper (de skulle vise seg å være et kor de også), kom i prosesjon opp midtgangen. Presten gikk først og foran seg holdt hun en mørkebrun pinne som var formet som et kors, og så veldig gammel ut.
Ungene hadde fått hver sin grønnsak å bære på. Gulrøtter for det meste, ett og annet eple. Tomater. Da de kom fram til alteret la de dem oppi noen korger. Hva i Helgoland det gresskaret hadde der oppe å gjøre, det vet ikke jeg. Men det var jo ikke jeg som sto for scenografien.
Da dette knøttaskoret skulle fram og synge - femten tyve unger i Orange t-skjorter - da ble jeg tatt fullstendig på senga.
Jeg snufset igjennom Hvem har skapt alle fuglene og da Ingrid og Endre sto der og prøvde å følge med på koreografien, sleit jeg med å holde tårene tilbake.
En gammel satanrocker som sipper når ungene synger hvem har skapt alle fuglene. Herregud så patetisk.
Kommentarer