onsdag, juni 05, 2013

For mye å ta tak i

Jeg tror jeg er disponert. For spillegalskap. Og det tror nok Rållså også. Det var nok grunnen til at hun slettet hayday fra ipaden etter å ha observert mitt glassmanet-aktige blikk.
Hun visste at jeg var for lat til å laste det inn igjen. Det tar uansett lista for sjofle handlinger i samboerskapet vårt til nye høyder.

Jeg hadde en tremenning i oppveksten. Dvs. Jeg har ham ennå, men jeg har ikke snakket med ham i dette årtusenet. Han bodde to kilometer fra meg - et kvarters gange - og fra jeg var tolv til jeg ble tyve var han en av mine beste venner. Han hadde en commodore 64 press play on turbotape pilL. Jeg var på besøk hver eneste søndag fra 82 til 86. Han hadde (har) andre kvaliteter også. Han var morsom. Vi gjorde pubertetsrelaterte ting sammen, sprang etter jentene, testet ut alkohol, kjederøykte sigaretter, lå og dreiv på sjøen, stjal en gang en båt fra en islending, eller tjuvlånte, egentlig. Digget AC/DC og Guns 'n Roses, hadde hockeyhår og steinvaska dongeribukser. Bodde på hybel i samme by og gjorde kompis-ting. Frem til jeg ble støttemedlem av Fjells Angels.
Men altså, denne commodoren på Søndags ettermiddag, som brukte et kvarter på å laste inn et spill. To stive par øyne på en stor tv-skjerm. I mange timer. Det eneste spillet jeg husker navnet på er Blue Max, nei vent, det var et som het pitstop med reserbiler, og commando 4. Førstepersons skytespill. Firkantet kladeis med gevær. Pangpang du er død.
Heldigvis var det ikke noe gehør hjemme for å få hjemmedata - selv om Bergljot hadde en, så fikk hun aldri kassettspiller eller diskettstasjon som gjorde at den kunne brukes til noe.
Den var fire tusen ut vinduet.
Jeg har hatt perioder da jeg har blitt hekta senere også. På Doom, på Hjerter, på alskens mobilspill. Og dette ble et kjemperart innlegg, men vet dere hva? Han tremenningen så jeg igjen på Søndag. For første gang på skitlenge.
Han hadde hentet foreldrene sine på ferjeterminalen. Jeg hadde hentet ungene. Jeg glodde, men gikk ikke bort for å hilse. Det er for mye å ta tak i. Vekta av 20-vis av år.

4 kommentarer:

Rållså sa...

Hihihi

Anonym sa...

Hm... trist på en måte... at man mister kontakten og så kvier seg for å ta kontakt selv når anledningen byr seg - meeen kjenner meg igjen... :) Vel Skrevet Igjen! :)

paaskeharen sa...

Min erfaring er at unger som finner hverandre ikke nødvendigvis vokser i samme retning. Og hankjønn er dårligere på å pleie vennskap enn jenter/damer. GM har flyttet 'hjem' for femseks år siden, jeg har kjørt forbi huset hans mange ganger, men det blir likevel ikke naturlig å svinge innom. Sånn er jeg ikke konstruert.

Bergljot sa...

Jeg kan selge commodoren på nettet og tjene tusenvis av kroner, då så ut av vinduet var det ikke (men jeg er sikkert for lat til å gjøre det).