Kan kje finna fingen

Jeg vet ikke hvor mye penger vi brukte i går, men det var  mer enn litt.
Først på hifi-klubben.
Der har jeg ikke vært siden 1993. Da kjøpte jeg høyttalere sammen med Runar.
Høyttalerne lever fortsatt. Men de er for store for stua. De er malt hvite. Frontene er klort i filler av noen fillekatter av merket Siameser. Jeg kunne ha skrevet en bok om de høyttalerne. Eller ihvertfall en sang.
Dette besøket - 18 år seinere - hadde mye til felles med det forrige. Vi skulle kjøpe stereo for lånte penger.
Han som hjalp oss var en drøm, hyggelig og hjelpsom på en ikke-påtrengende måte. Dessuten lo han av vitsene mine. Det liker jeg godt.
Han kunne solgt meg hva som helst. Det kan han ha gjort også.

Heldigvis var det ikke han som satte på toto.
Da hadde jeg gått hjem.
Jeg hater toto.
Jeg syns de er verdens verste band.
Jeg antar at det er noe med toto som gjør at hifi-løker syns at det er en god plan å spille det høyt med intetanende allergikere i nærheten.
Jeg hadde store problemer med å skjule min misnøye. Jeg ble klam i hendene og rød i toppen. Måtte gå meg en tur rundt i lokalet. Rållså så det. Men ikke løken.

Men: på vår jakt etter gromlyd til en ikke altfor diger penge kunne vi prøvehøre selv, og når jeg fikk det forbaskede nettbrettet mellom hendene, kunne jeg mose på med Nick Cave, og snart Dundret  Red Right Hand ut av de ikke-så fysisk prangende høyttalerkandidatene, og humøret steg med flere hakk.

Vi ble enige om hva vi skulle ha, Rållså og jeg, uten å fyke i tottene på hverandre eller Snerre og himle med øynene.

Rållså påstår at vi har blitt voksne, men jeg er ikke så sikker på det, akkurat.