torsdag, mars 21, 2013

Litt om livet og mer om døden

Da jeg hentet ungene i barnehagen i går, var begge i strålende humør. De pleier å være blide forsåvidt, men de pleier aldri å være sugne på å være med hjem. Noe som i sin tur ofte resulterer i at jeg slenger den første og beste av dem over skulderen, og stapper han/henne oppi dressen mens jeg prøver å avledningsmanøvrere etter beste evne.

Men i går altså, i går hadde de begge noe å meddele meg. Endre hadde en gave til meg. En pinne og to steiner og følgende beskjed Ingrid seie at eg ikkje samle, men det gjør eg.

Jeg ga han fullt medhold i den saken. (Han sjekket at jeg hadde tatt vare på dem da vi kom hjem).

Ingrid på sin side, hadde fire tegninger å gi meg. Det spesielle denne gangen var at de ikke var til meg.

Di e te di som e dø, sier hun i stort alvor.

Ja, te farfar å sånn? Spør jeg.

Ja, te farfar å te oldemor i Kristiansand, Svarer hun bekreftende.

Oldemor i Kristiansand er sprell levende, men hun ville nok helt sikkert satt stor pris på en tegning eller to.

Kanskje farfar hadde likt en slik presang han også. Men da han levde var han ikke en sånn som man ga tegninger til.

Jeg er litt bekymret for at vi snakker så mye om døden. At ungene går og grubler på det. Jeg har grublet min del på døden jeg også, men jeg er 42 år gammel. Jeg MÅ forholde meg til den. Selv om jeg egentlig fint kunne klart meg uten.

Jeg kunne gjerne hatt med meg en tegning som Ingrid hadde tegnet når jeg kastet loss. Så kunne den blitt til trær og blomster sammen med meg.

1 kommentar:

Anonym sa...

Nydelig fortalt igjen :) Herlige unger! Om alt bare var så enkelt for alltid :) God helg og påske! I :)