torsdag, mars 28, 2013

Er vi framme snart?

Forleden reiste jeg hjem til Radøy med ungene. 
Vi skulle reise med hurtigbåten. På ryggen hadde jeg en sekk, og så hadde jeg én treåring i hver hånd. Det var intenst mange mennesker som skulle reise med akkurat den båten. Det hadde sikkert noe med påsken å gjøre. 

Jeg er ikke akkurat glad i kø, å stå og vagle mellom hyttefolk med bikkjer og kofferter og barnevogner, og skoleelever med bager fulle av skittentøy som de har tatt med seg hjem fra de små overpriste hyblene sine på gnåland og horhaug, der vaskemaskin ikke inngår i husleia.

Jeg snakket høyt med ungene hele tiden. For å berolige dem. Men like mye for å berolige meg selv. De var eksemplariske. Holdt fast i hver sin hånd. Lot meg føre dem, blindt tillitsfullt igjennom folkemengden, uten spørsmål eller kommentarer. 

De hadde nok gledet seg lenge, og særlig Ingrid, som er - om ikke akkurat tenkeren av dem - definitivt den som spør mest, og snakker mest. Og kommenterer alt hun ser fortløpende mens hun samtidig trekker konklusjoner mens hun løfter himmelen og utvider horisonten i sin relativt lille verden. 
Vi er heldige, vi står langt fremme i køen, og får manøvrert oss inn på tre seter på babord side i båten. 
Jeg setter meg ytterst for å være en fysisk sperre mot fri galopp i de overfylte fellesområdene. 

Det tar en stund før båten kan gå. 

Jeg har lest en plass at tiden går saktere for små enn for store. Slik kunne det virke. 
Det tok ikke veldig lang tid før de begynte å klatre i vinduspostene. Til potensiell irritasjon for våre medpassasjerer. 
Jeg vet ikke om noen som er så redde for å være andre til byrde som oss nordmenn. Men det gjelder bare for de voksne. 
Unger gir faen. Det er både befriende og irriterende på en gang. 
Men vi som skal være voksne vil ikke at andre voksne skal oppfatte oss som usympatiske og irriterende kjefteforeldre heller. Vi vil for all del ikke VÆRE slike heller, men selv om vi kan være det, så er det nesten verre at andre kan se det. 
Jeg var (og er) jo mann alene på reise med to toddlere, så jeg møter en god del smil og velvilje. Særlig fra den kvinnelige delen av våre medpassasjerer. 
Men jeg sporer en og annen himling med øynene også, og jeg klarer på mirakuløst vis å begrense verbale trusler til et minimum, og så er vi på vei, og endelig skjer det noe som kan - ihvertfall midlertidig - ta bort noe av kjedingen til englebarna. 
Begge vil sitte ved vinduet, men der er det bare ett sete, og derfor sitter begge i vinduskarmen - med beina i setet - sikkert et brudd på sikkerhetsreglene, men det står sin prøve. 
Vi har såvidt passert Rundvåg-brua når Ingrid for første gang spør: e me hos farmor nå? 

Da har vi (ifølge rutetabellen) én time og ni minutter igjen til reisemålet. De går for lei av utsikten, selv om den er spektakulær i det myke vårlyset. Frukt hjelper. Og mer godmodig ordveksling. 
Vi peker på fiskebåter og seilbåter, før jeg drar frem mitt hemmelige våpen. Gaffatapen. Neida. En kjempefin barnebok av Tor Åge Bringsværd og Egil Nyhus som heter Mira og Det farlige under sengen. 
Vi har lest den bare et par ganger før, så den er kvalitetssikret i alle ledd. 
De synes nesten det er kjekkere å lese ting omigjen enn når det er nytt. 
Jeg parkerer Endre under den styrbord armen, og Ingrid babord, og nå flyter tiden fint, vi peker og leser, og før vi vet ordet av det annonseres Gudaberg på høyttaleranlegget. 
Der skal vi bytte båt, og jeg må pakke sekken og de håpefulle, og Ingrid lurer på om vi er hos farmor nå. Denne båten er berømt for sitt hyggelige mannskap, og de skuffer ikke. 
At den er nesten stappfull er et strek i regningen. Vi får plass ved et bord. 
Ungene blir rammet av akutt blyghet, og jeg har ikke mye høy i hatten selv heller, men jeg tar frem boka mens Ingrid lurer på om vi er hos farmor nå. 
Vi leser ferdig. Det er et kvarter igjen, og nå klatres det uhemmet og blygheten er forduftet. Jeg griper Endre og grisekiler ham under armene, og han ler den boblende Endrelatteren sin, og den lager smil over hele båten. 

Og Ingrid spør om vi er hos farmor nå, og jeg sier jo, snart. Og så annonserer de vårt stopp og jeg får på mirakuløst vis med meg alt. Inkludert treliteren med pappvin, og vi er der, og Farmor venter på kaien, og der er det kjøttkaker og alle de gamle lekene som de lekte med sist. Og gangen før der og gangen før der og gangen før der i en evig runddans.

4 kommentarer:

Rållså sa...

Hadde dette vært facebook, hadde jeg laget sånn der hjertetegn. Dere er jammen en bra gjeng.

paaskeharen sa...

Hjertetegn? Ærlig talt. Vi er best når vi er hele gjengen.

Anonym sa...

Seriøst! Du må skrive for foreldre og barn eller noe! Vakkert og ærlig er det og vj kjenner oss igjen alle foreldre... :) Gla Påsk! I :)

paaskeharen sa...

Takk for det.