Las Malvinas

Falklandsøyenes befolkning har hatt avstemning over hvorvidt de fortsatt ønsker å være en Britisk koloni.

Alle stemte for - bortsett fra - 3 stykker.

Det er vel verdensrekord i enstemmighet.

Jeg er rimelig sikker på at dersom jeg var Falklender så hadde jeg stemt i mot. Det er helt uimotståelig å stemme i mot med sånne odds.
Det er like uimotståelig som den store røde knappen på jobb hvor det står: IKKE TRYKK PÅ DENNE KNAPPEN!

Men det var det med Falklandsøyene. Øyene som Maggie Thatcher gikk til krig for i 1982. Prinsen fikk være med på drepinga. Da ble han nok glad. Det er så fint med tradisjoner.

Engasjementet mitt i Falklandskonflikten er ikke så enormt stort. Det at UK gjør hevd på en øygruppe utenfor Argentina er foreksempel ikke mer absurd enn at Amerikanerne plantet et flagg på Månen.

Eller at polfarerne våre gjorde det samme på nord og sørpolen.

Vi var først. Da er det vårt også. Men hvordan definere først? Det blir som når Endre og Ingrid kappkjører på sparkesyklene.
De later aldri til å være helt enige om hva som er start og hva som er mål. Jeg pleier ikke å hjelpe dem med å definere det, jeg lar dem styre på i håp om at det skal gå over av seg selv.

Noe det bare unntaksvis gjør.


Eg vant, å du tapte.

Neeei! Det va ikke det som va mål!

Jo! For eg bestemme!

Neei! Du bestemme ikke, det e EG SÅ BESTEMME!

Neeei!

Og sånn går dagene


Kommentarer

Anonym sa…
Nydelig betraktning :) siste del meget velkjent og velsitert :) I :)

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Om mørke