Påskeharen blogger om noe og ender opp med å blogge om noe annet heller
Bergljot ble nominert av et mammablogg-kartell til 'årets mest originale' eller noe i 2009. Frk Figen ble opprørt over at hun hadde fulgt en mammablogg i lengre tid. Uten å bli advart først.
jeg har stemt på Bergljot med alle tilgjengelige maskiner.
Kjenner jeg etter så er jeg bittelitt misunnelig på Bergljot. Ikke fordi hun er nominert fordi hun er flink til å skrive. Bergljot har alltid vært flink til ting. Begljot har vært den flinke og jeg har vært den koselige. Ikke at Bergljot ikke er koselig. Og ikke at jeg ikke er flink. Rollene oss imellom har bare vært sånn, og siden det bare er femten måneder i aldersforskjell imellom oss så har vi liksom konkurrert på noenlunde den samme arenaen. Eller hun har konkurrert. Jeg har vært misunnelig.
Da Frekkesen kom til verden ble hun den koselige. Og da var det bare misunnelsen igjen til meg. Så jeg ble den misunnelige og snikete som levde mest inni sitt eget hode.
Bergljot kunne lesing og skriving. Jeg kunne smile meg ut av ting. Det kan jeg forsåvidt ennå. Men i langt mindre grad enn den gang.
Hvorvidt det egentlig er en hedersbetegnelse å bli tagget som mammablogg kan selvsagt diskuteres, men selve nominasjonen er utvilsomt en hær i fjatten. Man skriver kanskje ikke så mye om fyll og hor når man skriver mammablogg, men Bergljot har ikke blogget så mye om det uansett. Litt om puling har hun riktignok skrevet, men pakket det godt inn.
Min blogg er omtrent 20 prosent fyll så noen pappablogg kan det aldri bli. Livet mitt var vel omtrent 20 prosent fyll også i et par tiår, men ikke nå lenger. Så nå om dagen er det mer pappablogg enn fylleblogg.
Mest av alt er den et skjevt speil på hva som skjer. I livet mitt og i hodet mitt. Og fordundre meg om ikke dette også ble en bloggpost om hva man skal bloggposte om.
jeg har stemt på Bergljot med alle tilgjengelige maskiner.
Kjenner jeg etter så er jeg bittelitt misunnelig på Bergljot. Ikke fordi hun er nominert fordi hun er flink til å skrive. Bergljot har alltid vært flink til ting. Begljot har vært den flinke og jeg har vært den koselige. Ikke at Bergljot ikke er koselig. Og ikke at jeg ikke er flink. Rollene oss imellom har bare vært sånn, og siden det bare er femten måneder i aldersforskjell imellom oss så har vi liksom konkurrert på noenlunde den samme arenaen. Eller hun har konkurrert. Jeg har vært misunnelig.
Da Frekkesen kom til verden ble hun den koselige. Og da var det bare misunnelsen igjen til meg. Så jeg ble den misunnelige og snikete som levde mest inni sitt eget hode.
Bergljot kunne lesing og skriving. Jeg kunne smile meg ut av ting. Det kan jeg forsåvidt ennå. Men i langt mindre grad enn den gang.
Hvorvidt det egentlig er en hedersbetegnelse å bli tagget som mammablogg kan selvsagt diskuteres, men selve nominasjonen er utvilsomt en hær i fjatten. Man skriver kanskje ikke så mye om fyll og hor når man skriver mammablogg, men Bergljot har ikke blogget så mye om det uansett. Litt om puling har hun riktignok skrevet, men pakket det godt inn.
Min blogg er omtrent 20 prosent fyll så noen pappablogg kan det aldri bli. Livet mitt var vel omtrent 20 prosent fyll også i et par tiår, men ikke nå lenger. Så nå om dagen er det mer pappablogg enn fylleblogg.
Mest av alt er den et skjevt speil på hva som skjer. I livet mitt og i hodet mitt. Og fordundre meg om ikke dette også ble en bloggpost om hva man skal bloggposte om.
Kommentarer