Sneilmeil.

Allerede som ti-tolvåring syslet jeg med brevskriving.
Jeg skrev med kompiser og jenter. Jeg klorte ned tanker i form av skjeve ord på hvitt papir og hang det utenpå postkassen i en brødpose med to femti oppi. Så var det å vente på at Biggisen (som var landpostbud) skulle komme med svar. En konvolutt med navnet mitt på - en bekrftelse på min eksistens - og på at ordene mine hadde nådd noen. Det var den eneste måten for meg å kommunisere med jenter på - bortsett fra den obligatoriske snøvaskingen om vinteren. Jeg visste aldri hva jeg skulle si face to face.
Når jeg ble eldre og reiste bort fikk brevskrivingen en ny dimensjon - det å få brev når man var i miliæret var helt ubeskrivelig kjekt. Og senere også - den perioden jeg bodde i utlandet skrev jeg litt med Flanellskjortemannen og det var kjempefint.
Det er magisk med brev.
Brev er korrespondansens svar på LP-plata.
Nå håper jeg at Trønderdegosen kjenner et lite snev av dårlig samvittighet. Det er nemlig ikke hver dag man får 6 håndskrevne sider, terminlista til Liverpool OG et Det Nye fra 1986 i mint condition i postkassen.

...

Kommentarer

Anonym sa…
Du skal få brev fra degosland.
Jeg syntes også det var kjekt når du fikk brev. Særlig fra hun som sendte konvolutter med bilde av sånn marianne-konfekt bakpå. Tror hun hadde blitt velig glad om hun hadde visst at vi var flere som hadde glede av det hun skrev...
Anonym sa…
Ja det er ikke fint å lese andre sine brev og dagbøker, Fru Frekkesen!

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta