søndag, januar 13, 2008

Lannasblod.

Jeg kunne vært bonde.
Jeg kunne vært bonde, men jeg er det ikke.
Noen ganger savner jeg fjøset, de store dyrene som tygger og tygger og vagger langsomt fra side til side.
Noen ganger savner jeg duren fra melkemaskinen, rytmen i fjøsstellet og overgangen fra nattsvart morgen til lys dag.
De tunge takene også. Slitet.
Ganske ofte tenker jeg på lukta av nyslått gress, motorduren fra den gamle Massey Ferguson-traktoren.
Fars tunge steg på singelen utenfor huset hjemme.
Hendene hans. Kraftige arbeidshender. Lyden av fingrene hans mot tastaturet på skrivemaskinen. Eller fingeren.

Andre ganger hører jeg et tyve år gammelt ekko av stemmen hans når han skriker navnet mitt i sinne.

Jeg kunne vært bonde, og noen ganger savner jeg det.
Og andre ganger savner jeg det ikke.

3 kommentarer:

Frk. Frekkesen sa...

"neineinei VENSTRE sa eg - VENSTRE!!! ROOOOOOLIGT ROOOOOLIGT - STÅPPDISTÅPPDISTÅPPDI!!!! - DESEDEN! DU E VERRE ENN BÅDE NA BERGLJOT OG AN ØRJAN!!!!" Ååååå så fint det er å tenke tilbake til sauesanking i oppveksten, og vite at jeg ALDRI skal springe på komando etter en ulldott igjen!

Easter and ze Bunnymen sa...

Det å springe etter noe på kommando er muligens ikke din kopp med te.

Anonym sa...

lannas is best, føkk the rest!