Sosialist, Anarkist - Bygdetulling.
Noen ganger - når jeg ikke får til å skrive noe nytt - så dykker jeg ned i arkivene og finner restene fra en idè - en som jeg hadde før.
Det er umulig å skrive blogg uten å gjenta seg selv.
Og ofte opplever jeg det som en frihet - at jeg kan skrive hva jeg vil - om hva jeg vil. At det ikke trenger å ha den fjerneste rot i virkeligheten, det jeg skriver om. Men jeg skriver ikke så mye om ting som ikke opptar meg.
Lærerstreiken, foreksempel - den opptar meg ikke - den rammer meg ikke. I utgangspunktet har jeg sympati med alle som streiker. Jeg har sympati med arbeidstakersiden, men sjelden med arbeidsgiversiden. Det er kommunisten i meg. han som hadde pin med Lenin på skinnvesten i store deler av ungdomstiden. Jeg hadde ei anarkiststjerne også, men den mista jeg i en vask på et hotellrom i Agadir for noe som må være bortimot hundre tusen år siden. Den er det fineste smykket jeg har hatt.
Jeg blir rød som en hummer i sola, og i Agadir er det mye sol. Alle skulle selge meg hasj i en eller annen form. Jeg hata det. Å være en potensiell kunde. Jeg ville ikke ha de jævla teppene eller keramikken eller det andre skrotet de solgte heller, i motsetning til min daværende - som ville prute på alt mulig - som var nysgjerrig på alt mulig. Jeg ville bare være i fred. En plass i skyggen. Lese bok og drikke øl. Disse kremmerne som beit seg fast i siden på meg når vi var ute og gikk - som dro oss inn i sjappene sine og laget søt te i små blanke kanner - mens de viste fram produktene sine - jeg hadde dem langt opp i halsen.
Det var kanskje bygdetullingen i meg. Anarkisten grein over stjerna han hadde mista. Men vi traff da noen artige også. Han ene svindla meg for fire hundre spenn.
Men disse lærerne, altså - for eller imot?
Det er umulig å skrive blogg uten å gjenta seg selv.
Og ofte opplever jeg det som en frihet - at jeg kan skrive hva jeg vil - om hva jeg vil. At det ikke trenger å ha den fjerneste rot i virkeligheten, det jeg skriver om. Men jeg skriver ikke så mye om ting som ikke opptar meg.
Lærerstreiken, foreksempel - den opptar meg ikke - den rammer meg ikke. I utgangspunktet har jeg sympati med alle som streiker. Jeg har sympati med arbeidstakersiden, men sjelden med arbeidsgiversiden. Det er kommunisten i meg. han som hadde pin med Lenin på skinnvesten i store deler av ungdomstiden. Jeg hadde ei anarkiststjerne også, men den mista jeg i en vask på et hotellrom i Agadir for noe som må være bortimot hundre tusen år siden. Den er det fineste smykket jeg har hatt.
Jeg blir rød som en hummer i sola, og i Agadir er det mye sol. Alle skulle selge meg hasj i en eller annen form. Jeg hata det. Å være en potensiell kunde. Jeg ville ikke ha de jævla teppene eller keramikken eller det andre skrotet de solgte heller, i motsetning til min daværende - som ville prute på alt mulig - som var nysgjerrig på alt mulig. Jeg ville bare være i fred. En plass i skyggen. Lese bok og drikke øl. Disse kremmerne som beit seg fast i siden på meg når vi var ute og gikk - som dro oss inn i sjappene sine og laget søt te i små blanke kanner - mens de viste fram produktene sine - jeg hadde dem langt opp i halsen.
Det var kanskje bygdetullingen i meg. Anarkisten grein over stjerna han hadde mista. Men vi traff da noen artige også. Han ene svindla meg for fire hundre spenn.
Men disse lærerne, altså - for eller imot?
Kommentarer