Sort messe
Jeg merka at det var oljemesse i byen på Mandag. Så det med egne øyne da jeg gikk forbi scenen som var i ferd med å reise seg på torget. Kjente det på kroppen da jeg pressa meg fram mellom dresser og hvite skjorter, tungt dopa av etterbarberingsvann som hang som ei slags kveldståke over oljebyen. Mannfolk på min egen alder, bare blankere i lakken og tyngre på Wunderbaumen.
Jeg er ikke noen messemann, det er jeg ikke. Jeg er ikke opptatt av kjøp og salg eller de siste tekniske nyvinningene.
Gratis alkohol, sier du. Viser meg ølbongene dine.
Jaja, men til hvilken pris, svarer jeg.
Jeg vet ikke hvor mye jeg måtte ha tyllet i meg for å føle meg komfortabel i en slik situasjon. Det er ihvertfall mindre irriterende enn Sandvolleyballen. Og Gladmaden. Dessuten er det valgfritt om man vil henge i sentrum under disse begivenhetene. Det er ikke obligatorisk oppmøte.
Jeg var på ei messe en gang sammen med Rållserauå, jeg tror det var på Sola elller noe. Svær idrettshall med vakter i refleksvest som passa på at folk betalte parkeringsavgifta.
Heldigvis visste vi hvor vi skulle. Eller la meg omformulere det: Rållså visste hva vi skulle, så jeg inntok min faste rolle som ironisk tilhenger (to skritt bak og alltid like sur), men vi stoppa kun på standen til Garderobemannen, for vi pussa opp leiligheten i Rekkefaret, og trengte noen garderobegreier. Dører og skinner og andre spennende innretninger. Til sterkt nedsatte priser.
Det var ikke så smertefullt som man kunne forvente - jeg hadde målt - så det var bare å bestille, og da han så drakten min kunne vi snakke litt fotball også, og jeg skulle se Pool - Everton seinere på ettermiddagen, men det kunne ikke han, for Garderobemenn de lever av å fly rundt på sånne messer og selge ting til folk, til sterkt reduserte priser.
I bilen på vei inn til byen igjen var Rållså og jeg skjønt enige om at det å lage en reklamefilm for Garderobemannen ville ha vært bortimot toppen på lykke. Foreksempel en variant over den sketsjen om Kona, ektemannen, elskeren og skapet. Eller flere varianter. Jeg tror det finnes en Flisemann også. Jeg digger det.
Den første messa jeg var på var tilbake i 1983 eller 1984 og ble arrangert på Hjelmeland samfunnshus, og salen der var liksom delt inn i sånne båser, hvor næringslivet i Ryfylke var sterkt representert. Sr- Bank og Hjelmeland Sparebank delte ut gratis nøkleringer og kulepenner. Jeg likte best de fra Hjelmeland sparebank, for dem kunne man plukke fra hverandre og bygge om til en dings som man kunne skyte brennende fyrstikker med.
Jeg tror det var ganske mye folk der, både unger på min egen alder og eldre, det var jo en happening dette her.
Jeg husker godt at jeg kjøpte et sett med skrujern på standen til Hjelmeland Jern og Farge. Det var skikkelig dårlig kvalitet, og det var vel derfor de var så billige. Men jeg hadde ikke begrep om kvalitet. Jeg var 13 år og dum som et brød, og 13-14 årsalderen var mine verste år.
Den standen som var den klart mest spennende var en fra et edb-firma som solgte Commodore-maskiner. Men de kosta treogethalvt tusen og var uoppnåelige, men jeg stoppa liksom flere ganger og kasta lange blikk etter dem.
Bergljot fikk en slik til jul det året, men jeg tror aldri hun fikk kassettspiller eller diskettstasjon til, så det gikk ikke an å spille på den, eller lagre noe. Bergljot satt avogtil foran fjernsynet og knotta. Skreiv hvite bokstaver på den blå skjermen.Men den havna fort i kottet, den var jo ubrukelig uten tilbehøret.
For alt jeg vet så ligger den i kottet ennå.
Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal samle sammen trådene i denne bloggposten.
Da jeg fulgte ungene i barnehagen i dag, så vi ei død rotte. Selv om Endre påstod at det var ei mus.
Jeg er ikke noen messemann, det er jeg ikke. Jeg er ikke opptatt av kjøp og salg eller de siste tekniske nyvinningene.
Gratis alkohol, sier du. Viser meg ølbongene dine.
Jaja, men til hvilken pris, svarer jeg.
Jeg vet ikke hvor mye jeg måtte ha tyllet i meg for å føle meg komfortabel i en slik situasjon. Det er ihvertfall mindre irriterende enn Sandvolleyballen. Og Gladmaden. Dessuten er det valgfritt om man vil henge i sentrum under disse begivenhetene. Det er ikke obligatorisk oppmøte.
Jeg var på ei messe en gang sammen med Rållserauå, jeg tror det var på Sola elller noe. Svær idrettshall med vakter i refleksvest som passa på at folk betalte parkeringsavgifta.
Heldigvis visste vi hvor vi skulle. Eller la meg omformulere det: Rållså visste hva vi skulle, så jeg inntok min faste rolle som ironisk tilhenger (to skritt bak og alltid like sur), men vi stoppa kun på standen til Garderobemannen, for vi pussa opp leiligheten i Rekkefaret, og trengte noen garderobegreier. Dører og skinner og andre spennende innretninger. Til sterkt nedsatte priser.
Det var ikke så smertefullt som man kunne forvente - jeg hadde målt - så det var bare å bestille, og da han så drakten min kunne vi snakke litt fotball også, og jeg skulle se Pool - Everton seinere på ettermiddagen, men det kunne ikke han, for Garderobemenn de lever av å fly rundt på sånne messer og selge ting til folk, til sterkt reduserte priser.
I bilen på vei inn til byen igjen var Rållså og jeg skjønt enige om at det å lage en reklamefilm for Garderobemannen ville ha vært bortimot toppen på lykke. Foreksempel en variant over den sketsjen om Kona, ektemannen, elskeren og skapet. Eller flere varianter. Jeg tror det finnes en Flisemann også. Jeg digger det.
Den første messa jeg var på var tilbake i 1983 eller 1984 og ble arrangert på Hjelmeland samfunnshus, og salen der var liksom delt inn i sånne båser, hvor næringslivet i Ryfylke var sterkt representert. Sr- Bank og Hjelmeland Sparebank delte ut gratis nøkleringer og kulepenner. Jeg likte best de fra Hjelmeland sparebank, for dem kunne man plukke fra hverandre og bygge om til en dings som man kunne skyte brennende fyrstikker med.
Jeg tror det var ganske mye folk der, både unger på min egen alder og eldre, det var jo en happening dette her.
Jeg husker godt at jeg kjøpte et sett med skrujern på standen til Hjelmeland Jern og Farge. Det var skikkelig dårlig kvalitet, og det var vel derfor de var så billige. Men jeg hadde ikke begrep om kvalitet. Jeg var 13 år og dum som et brød, og 13-14 årsalderen var mine verste år.
Den standen som var den klart mest spennende var en fra et edb-firma som solgte Commodore-maskiner. Men de kosta treogethalvt tusen og var uoppnåelige, men jeg stoppa liksom flere ganger og kasta lange blikk etter dem.
Bergljot fikk en slik til jul det året, men jeg tror aldri hun fikk kassettspiller eller diskettstasjon til, så det gikk ikke an å spille på den, eller lagre noe. Bergljot satt avogtil foran fjernsynet og knotta. Skreiv hvite bokstaver på den blå skjermen.Men den havna fort i kottet, den var jo ubrukelig uten tilbehøret.
For alt jeg vet så ligger den i kottet ennå.
Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal samle sammen trådene i denne bloggposten.
Da jeg fulgte ungene i barnehagen i dag, så vi ei død rotte. Selv om Endre påstod at det var ei mus.
Kommentarer