Rebel Yell

Jimmi Sørgård het han, og de lærde strides om hvorvidt han gråt da han ble født.
HVIS han gråt når han ble født, må det ha vært første og siste gang.
jimmi var innflytter fra Østlandet og det er på mange måter tøft nok i seg selv når man er litt knabben og flytter til vestlandet.
Det jeg likte best med Jimmi var at han - fra dag 1 konsekvent brøt regler han ikke likte. Jeg opplevde ved et par anledninger at han - som tiåring reiste seg opp midt i timen og pakket sekken.
'Hvor skal du, Jimmi?' (spurte storskolelærer Snut Badla) 'Hjem - jeg gidder ikke mer' svarte hans elev og slengte skinnsekken over skulderen.
Maken til anarkistiske holdninger har neppe kommet for dagen på den skolen.
Bedre ble det ikke når rebellen begynte på ungdomsskolen på Hjelleland. Ikledd boots og en dongerijakke med Elvis ryggmerke og Elvis armmerker og Elvis skuldermerker, samt hjemmelagede ringer i kobber som man fikk grønne og surtluktende fingre av å gå med. Elvis var Kongen og Jimmi var hans profet. Jimmis fysikk gjorde at han sjelden takket nei til et slagsmål.
Det var nok av dem som hevdet at Jimmi var en bølle, men det faktum at det i all hovedsak var autoritære krefter som ble gjenstand for hans forakt, frikjente ham fullstendig i mine øyne.
Det kanskje aller morsomste spikket han gjorde var å dekorere døra inn til vår nyfrelste studieinspektør med påskriften 'VEIEN TILL HIMMELEN'.
Jeg tror at de fleste lærere på den skolen pustet lettet ut når Jimmi gikk ut av niende. Selv savnet jeg ham ofte, og når han flyttet til Danmark i en alder av seksten år, seilte han ut av livet mitt.