Mann med kvinner

Jeg skulle begynne å skrive, men så kom det ikke susende noen snappy intro, så da må jeg liksom lokke det fram.
Det har vært påske, og FOR en påske det har vært. Sol og greier. Sosiale medier har flomma over av bilder av blide mennesker og snø og sol.
Jeg lurer på hvor mange milliarder de finværsdagene der er verdt for den generelle folkehelsa. Sikkert en hel haug. Det forutsetter riktignok at man har vært ute. Men hvis ikke så kunne man kanskje se det på TV.
Hva har jeg egentlig gjort i påsken? Jeg har vært på min barndoms øy med familien. Gått til Randåsen med samme gjeng.
Se, der e ullandhaugtårnet.
Se, ungar, der e havet - der e Danmark.
Nei, det e faen kje Danmark, der e jo Kårstø.
Åja, då e det kje havet.


Jeg har fyrt tungt i ovnen. Det å fyre i ovnen er noe av det beste jeg vet. Jeg har lest litt i boka som vi skal ha i lesesirkelen. Den heter Menn uten kvinner, og er en samling noveller. Mesteparten har jeg lest på E-bok på telefonen, men jeg nærmer meg lesebrillestadiet med stormskritt, så jeg måtte forstørre skrifta så mye at det bare er plass til noen få ord på hver side. Og da blir det jo noe innimarig mange sider, men det har gått greit likevel. Nokså.
Jeg liker boka, som forresten er skrevet av Haruka Murakami. Den blir særere og særere utover, og det liker jeg godt.
Kvinnene har vært hjertelig tilstede ellers i påsken. Både små og store. Heldigvis.
Jeg har ikke fått skrevet så mye som jeg liker å gjøre, og så har det hengt en del ting over meg, og så er det fortsatt lada der hjemme i stua til mor, så skuldrene er aldri helt nede i normal posisjon.
Og denne gangen var jeg ikke oppe på grava med de to navnene i sorte bokstaver, hvor det øverste navnet er synlig mattere enn det nederste.
- Se her ligge du, pappa! Sa det ene av mine barn sist vi var oppe.
- Å, di rållsa - det e tippoldefaren dåkkar! (Han het det samme som meg)


Mor skal engang ha sagt at hun ikke ville ligge på gravplassen på kåda.
Og da skal far ha spurt: Kadåforkje?
- Fordi det e så stusseli der oppe, æ vil vårrå ein plass der det e lite meir folk, å det e litt triveli.
- Om du trur at du merke någen forskjell, svarte far, og så lo han.
Og da lo hun også litt, men den diskusjonen sier ganske mye om dem begge.
Et følelsesmenneske og en pragmatiker.
Far er alltid på indreøyet når det nærmer seg lamming. Spiker i lommene og svette under lua.
Lemmingå hadde ikke helt begynt ennå i påsken, men nå er det nok like før.


Da jeg skulle kjøre unger og kone (tenk at jeg har kone! Er det lov å si?) til hurtigbåten, så var det bare minutter igjen av Crystal Palace mot Liverpool, og jeg hadde for så vidt slått meg til ro med at det ble uavgjort, men da ropte ungenes venninne fra stua: Nå skårte Livverpol!
HÆ? Scorte di? MO SALAH, MO SALAH, MO SALAH! RUNNING DOWN THE WING! Jubla jeg og sprang inn i stua for å se målet i reprise.
Og da jeg kjørte gjengen i bilen hørte jeg at de nynna på sangen, og da tenkte jeg at det er håp for verden - tross alt.

















Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke