mandag, april 16, 2018

Jeg velger meg dispril

En svarttrost vekka meg klokka halv fem på Lørdag, varsla om tosifra med plussgrader, og minte om at det er dem som kommer seg opp tidlig om morran, som Lundteigen sier, som hindrer dette landet fra å sprekke opp i skjøtene og kollapse fullstendig.
Jeg håper at de som var på vei hjem fra nachspiel på samme tid også tok seg tid til å stoppe og lytte litt til fuglesangen, og kjenne på brisen. Mitt ene barn kom en time seinere. Mine barn har gaming-forbud før klokka seks, og mitt ene barn er minst like munter som svarttrosten. Mine barn elsker helgemorgener, det er tett oppimot meningen med livet, det å kunne spille i timevis, uten innblanding fra voksne.
Et vårtegn som er like trofast og like tydelig som svarttrosten er russen som velter seg rundt nede i vågen og i busk og kratt mens de hører verdens dårligste musikk på altforhøyt volum. Leserinnleggene har ikke latt vente på seg. De rydder ikke opp etter seg, la oss forby hele driden. Jeg blir provosert over musikksmaken, for den er liksom et bevis for at verden er på full fart mot stupet, men alt rølpet viser at ungdom fortsatt liker å feste, og det tolker jeg som et sunnhetstegn. Hvis de fortsatt ligger med hverandre også, så får de trent på å lage en ny generasjon som kan arve denne bedritne kloden og fikse opp uføret vi har bragt den ut i.
Russen er ikke verre en gladmatsiddisen.
Ungene er drøyt åtte nå, og de har innført et begrep jeg ikke visste eksisterte - ME HAR EIN AVTALE - ME KOMME PÅ SKOLEN TIDLIGT, OG SÅ GÅR ME PÅ RUSSEJAKT!
Det er russekortene som er trofeene som de kommer dragende med, og jeg ser at de fortsatt ikke bryr seg om å skille hvilket årstall det er på kortene de tilegner seg, i hvert fall ikke så mye, og det å være russ kommer med en pris - nemlig å bli nedrent av horder av unger i 5 uker - som en halvspist pølse på torget en Lørdagsnatt når uteplassene er i ferd med å stenge - med en milliard måker som sirkler seg inn og skriker sine heseste skrik.
Det er flere ting som våkner i April - min gamle favoritt borettslagsdugnaden - som jo har vært en gjenganger her på bloggen de siste årene, eller en stund var det ikke det, for da var jeg styremedlem, men nå er jeg (nokså) fri til å skrive om hva jeg vil, og andelen sure kjerringer er lavere her enn i Slaskamarkå, men mange av oss framstår nok som karikaturer likevel, og politien som bodde nærmest har flytta, og det var noe gruff der, som jeg aldri helt fikk taket på, men jeg så han i Arsenal-drakt en gang, og det kan jo forklare en hel del, for MAKAN til elendig sesong som de er i ferd med å fullføre. Og så trakk de Atletico Madrid i semifinalen i Europaligaen - cupen som United smykket seg med å vinne i fjor (selv om de egentlig syntes at hele Europaligaen var for tapere). Atletico kommer til å ta rotta på Arsenal, og det er noe alle vet. Politien også - hvem han nå går og skuler på om dagen - de nye virker helt topp.
Livet. Er en dans på roser.
God Mandag!



Ingen kommentarer: