Hjelp, vi er i underholdningsbransjen

Som byas med røtter i det dypeste Ryfylke, er jeg laget etter en mal som passer selveksponeringens tidsalder dårlig.
Ja, jeg vet at det høres ut som en selvmotsigelse - tatt i betraktning at jeg skriver blogg - en blogg som er personlig. Kanskje for personlig
Uttrykk som å tørre å by på seg selv, å trives i rampelyset, å mingle -  alle disse ligger egentlig fjernt fra hva jeg har blitt lært opp til.
Det er klart at jeg skulle hatt et shot av noe slag. Høy på seg selv. Ett skudd i ratata.  På bunnen er jeg en blyg fyr fra landet.
Bandet mitt skal gi ut plate. Vi var ferdige med innspillingen sist Tirsdag. Det blir bra. 12 gode sanger. Men jeg får meg ikke til å gå rundt og promotere det. Jeg er ikke en type som bruker ordet 'stolt' særlig ofte, og selger kunne jeg aldri aldri ha blitt, og jeg vet ikke hvorfor, men kanskje det er fordi alt er personlig for meg. Hver eneste låt. Jeg er ikke særlig komfortabel med å spille det for folk.
Sette på musikk med min egen stemme i front for å se eller høre hva andre synes om det.
Kan syns du? Hm? hm? HM? Sang eg fint? Va eg tøffe?
Jeg tror jeg forstår Bowie (uten noen sammenlikning for øvrig). At han - i hvert fall tidlig i karrieren - laget seg aliaser som Ziggy Stardust, Alladin Sane og The thin white duke - for å ha en maske, for å formidle igjennom en rolleperson. På den måten synliggjør man skillet mellom artisten og jeget, og når jeg tenker meg om, så har det vel alltid vært sånn med teater også. Og opera.
Og sirkus også. Uten sammenligning for øvrig. Masker og kostymer er en del av underholdningsbransjen, Og jeg som ikke er noe glad i å kle meg ut engang.
Plutselig var Elvisdressen til 15000 på Birkemo mer aktuell.
På den annen side, så er det selve musikken, eller boka, eller manuskriptet som må være kjernen i formidlingen. Hva man vil si og hvordan. Og alt det andre er bare pynt og dikkedarier.
Perifere deler av et større hele.
Noen ganger merker jeg at folk distanserer seg fordi de føler at de si noe. Te å ver sånn ein musikk va det bra. Da er det bedre at folk ikke sier noe. Eller at de sier de synes det var drit, for jeg selger ikke. Liker du det ikke, så er det 100% greit for meg. Hele livet mitt er bygd opp rundt liker og ikke liker. Liker ikke folk det, så er det greit. men jeg selger ikke. Kanskje de har sett noe, eller hørt noe. Kanskje vi har nådd noen. Det er det vi vil. 
Det er bare noen få som har meninger som jeg lytter til. Dere vet hvem dere er.
Jeg vil alltid gjøre mitt beste på scenen. I formidlingen, men etterpå stiller jeg meg ikke til å hore nede ved merchstanden. Jeg vil lete etter en plass i hjørnet. Inne ved veggen. Jeg vil ikke være superfornøyd.
Spørsmålet - ett av de store - er om man er for gammel til å begynne å selge seg når man er 48, og heller bør fortsette ned veien som underkjent og misforstått geni.
Jeg lurer på hvor skinnvesten min ble av, forresten.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke