Eg henge opp ner
Lørdagen kommer. En dieselmotor som starter utenfor. Jeg vet hvilken bil det er. En gul Nissan arbeidsbil.
Ungene våkner i rommet ved siden av. Jeg står opp, og Rållså forsvinner som en skygge ut på soverommet. Jeg retter fjernkontrolllen mot fjernsynet, og der reiser ungene inn i barne-tv's vidunderlige verden. De sitter under pleddet og holder rundt hverandre.
Søskenkjærlighet er fine greier.
Jeg går inn på kjøkkenet og fyller vann i vannkokeren, trykker den på, den suser hissig. Tar den ene presskannekoppen ut av oppvaskmaskinen og teller tre skjeer oppi.
Det går ikke lenge før det lukter kaffe i hele leiligheten. Jeg setter meg med dem i sofaen, finner ipaden. Ruller facebook, blogg og nettaviser mens kaffen trekker i koppen på stuebordet.
Jeg tenker at det er jammen ikke mange kommentarene jeg får her på bloggen. Selv om telleren viser mellom to og firehundre lesere i døgnet.
Med en kraftanstrengelse klarer jeg å legge brettet fra meg, rusker ungene i håret. Det er knøttekoret i Domkirken. Og åpen dag på brannstasjonen. Med litt stram regi rekker vi begge deler.
Jeg koker havregrøt til ungene, rører i banan og syltetøy. Kanel, smørøye. Setter skålene på bordet. Fyller melk i glassene.
Klokka er halv ni. Endre slår motvillig fjernsynet av, og de kommer travende og setter seg på hver sin tripptrapp-stol. Ingrid kaster seg over grøten. Hun er alltid sulten om morgenen. Rører med skjeen ned i grøten på jakt etter syltetøyet. Endre spiser mer forsiktig.
Jeg finner fram klær. Ingrid er bekymra fordi ei av de andre i knøttekoret har så fine røde sko. Hun vil ha sjole. Drar ut trådkorga i skapet sitt og roter rundt til hun finner en hun mener passer. Rållså har stått opp og lirker og lurer for å få til et kompromiss.
Vi trør de oransje Knøttekor- skjortene utenpå.
Rållså og jeg hogger mot hverandre før jeg styrer mot døra. Ungene henger i dørhåndtakene.
Se på meg, Pappa! Eg henge opp ner!
Ja, men dørhåndtagå e kje klatrestativ!
Vi tar firebussen fra slaskamarkå. Skviser oss inn på handikapp-plassene like bak sjåføren. Det er fint. Fint å sitte tett inntil dem og glo ut bussvinduet.
Jeg spør om vi skal gå av ved Statens hus eller ved Politistasjonen. Ingrid insisterer på stoppet ved politistasjonen.
I det vi passerer Brannstasjonen ser jeg hvor fullt det er med folk allerede. Og en enorm ansamling av barnevogner like utenfor.
Og når jeg leser igjennom dette, så tenker jeg at jeg må slutte å skrive så Knausete.
Jeg trykker på 'Publiser' hos bloggadministrator og håper på færrest mulig graverende skrivefeil.
Ungene våkner i rommet ved siden av. Jeg står opp, og Rållså forsvinner som en skygge ut på soverommet. Jeg retter fjernkontrolllen mot fjernsynet, og der reiser ungene inn i barne-tv's vidunderlige verden. De sitter under pleddet og holder rundt hverandre.
Søskenkjærlighet er fine greier.
Jeg går inn på kjøkkenet og fyller vann i vannkokeren, trykker den på, den suser hissig. Tar den ene presskannekoppen ut av oppvaskmaskinen og teller tre skjeer oppi.
Det går ikke lenge før det lukter kaffe i hele leiligheten. Jeg setter meg med dem i sofaen, finner ipaden. Ruller facebook, blogg og nettaviser mens kaffen trekker i koppen på stuebordet.
Jeg tenker at det er jammen ikke mange kommentarene jeg får her på bloggen. Selv om telleren viser mellom to og firehundre lesere i døgnet.
Med en kraftanstrengelse klarer jeg å legge brettet fra meg, rusker ungene i håret. Det er knøttekoret i Domkirken. Og åpen dag på brannstasjonen. Med litt stram regi rekker vi begge deler.
Jeg koker havregrøt til ungene, rører i banan og syltetøy. Kanel, smørøye. Setter skålene på bordet. Fyller melk i glassene.
Klokka er halv ni. Endre slår motvillig fjernsynet av, og de kommer travende og setter seg på hver sin tripptrapp-stol. Ingrid kaster seg over grøten. Hun er alltid sulten om morgenen. Rører med skjeen ned i grøten på jakt etter syltetøyet. Endre spiser mer forsiktig.
Jeg finner fram klær. Ingrid er bekymra fordi ei av de andre i knøttekoret har så fine røde sko. Hun vil ha sjole. Drar ut trådkorga i skapet sitt og roter rundt til hun finner en hun mener passer. Rållså har stått opp og lirker og lurer for å få til et kompromiss.
Vi trør de oransje Knøttekor- skjortene utenpå.
Rållså og jeg hogger mot hverandre før jeg styrer mot døra. Ungene henger i dørhåndtakene.
Se på meg, Pappa! Eg henge opp ner!
Ja, men dørhåndtagå e kje klatrestativ!
Vi tar firebussen fra slaskamarkå. Skviser oss inn på handikapp-plassene like bak sjåføren. Det er fint. Fint å sitte tett inntil dem og glo ut bussvinduet.
Jeg spør om vi skal gå av ved Statens hus eller ved Politistasjonen. Ingrid insisterer på stoppet ved politistasjonen.
I det vi passerer Brannstasjonen ser jeg hvor fullt det er med folk allerede. Og en enorm ansamling av barnevogner like utenfor.
Og når jeg leser igjennom dette, så tenker jeg at jeg må slutte å skrive så Knausete.
Jeg trykker på 'Publiser' hos bloggadministrator og håper på færrest mulig graverende skrivefeil.
Kommentarer
Jeg liker så innmari godt måten du skriver på, så hverdagslig og samtidig veldig billedlig. Lever meg alltid inn i tekstene dine. Takk!
Du skriver praktfullt.
Vibeke