Cats and dogs and dogs and cats

Helt siden jeg var barn har jeg hatt dyr. 
Den første hunden jeg husker var en labrador som het Donna, og var fullstendig ubrukelig til alt utenom å svømme. Hun sto i bånd mesteparten av livet. Hadde myke ører, spiste sauebæsj og hadde dårlig ånde, slik som bikkjer gjerne har. 
Seinere har det vært mange bikkjer, som primært har vært nyttehunder, border collier med gyllenbrunt blikk og ører som pekte rett opp hvis man imiterte en katt eller ropte puspuspus. Jeg likte å ha hund, de var godt selskap, og til god hjelp. Riktignok sprang de etter biler, og glefset melkebilsjåføren i hælene. 
Vi hadde katter også, som alltid var ekstra vaktsomme overfor hundene. 
Katter har i utgangspunktet ikke noen nytte. Man kan ikke bade med dem, ikke bruke dem til jakt, ikke til sauejaging eller narkotikabekjempelse, ikke til å lete etter folk som er tatt av skred, og ikke til å hjelpe blinde og svaksynte. 
Katter kan spise, drepe, torturere, klatre i trærne, slikke seg i rompa, kjede seg. 

Jeg og eksen min hadde en oransje katt som het Dr. Watson. 
Bak de myke potene skjulte det seg sylskarpe klør - 2-3 centimeter lange. Livsfarlige for fugler og for smågnagere og alt annet småvilt som befant seg i Pillevåg de første årene etter tusenårsskiftet. 
Jeg hadde sterke følelser for den lille jævelen. Snakka til ham med fistelstemme, slik som mor også alltid har gjort med katter. 
Kosa og kjælte med ham. 
Brukte tusenvis på vaksiner og medisiner. Watson var det nærmeste hun og jeg kom til å få unger. Vi snakka til han og om han som om han var det viktigste medlemmet av familien. Det var sjukt, men sånn var det. 
Da vi flytta til England ble han omplassert til svigerforeldrene mine, som hadde hund og to katter fra før, og da havna han nederst på rangstigen, og laga seg base på toppen av et skap, og der lå han og freste og klorte etter alle som gikk forbi. Tilslutt stakk han av, for aldri å vende tilbake. 

Kanskje han havna under hjula på en lastebil eller noe på ulykkesbelastede E39. Eller døde av ensomhet. Den lille torturisten. Den burtkomne sonen. 

Han sønnen jeg har nå blir blank i blikket når han ser dyr. Han omtaler Solveigs lille hund - å Alvin som 'vennen sin' selv om han bare har klappa han firefem ganger. 
Dyr er ikke noe alternativ når man er fire mennesker på 72 kvadrat. Men når jeg ser under spisebordet etter et måltid, så kan man fint holde liv i et par kanarifugler uten at det ville gjøre nevneverdig innhogg i husholdningsbudsjettet. 

Kommentarer

Bergljot sa…
...men hvis du skulle ombestemme deg, så vet du at det finnes en gråpus med diamanthalsbånd på Tjelta. Sant vel?
Anonym sa…
Et eller annet med måten du skriver på får meg til å tenke på Tore Renberg! Gro
ikke bade med dem? men det kan man med hunder?

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta