Og litt til

Noe av det rareste jeg gjør er å ta bussen alene når jeg er brisen. Lytter til folks monologer og samtaler. Danner meg små bilder av hvem de er basert på noen få setninger. Det er mest skoleelever, gamliser og innvandrere som benytter seg av busstilbudet i Stavanger. I går sto jeg og ventet på bussen og en påseilt mann på 40++ stavret seg inn under taket. Samtalen forløp omtrent slik som dette: Beruset mann: È FIREN GÅDDE? Påskeharen: - Nei. Beruset mann: - EG HAR HATT ET PAR ØL FOR MØJE. DU VETT..NÅR DU E UDE...DET E SÅ MØJE ALKOHOLISERT...JA, DU VETT...DET E SÅ MØJE AV BÅDE DET EINA Å DET ANDRA.. Påakeharen: ... Beruset mann: Eg va gifte... du vett eg va gifte me ei skikkelige UGLA! JA, u VA det. Påskeharen: Nå komme firen. Jeg hørte ikke mer fra den åpenhjertige og litt triste mannen etter at vi hadde gått på. Så jeg trodde han hadde sovnet. I det jeg gikk av kastet jeg et blikk bakover i bussen og så at han hadde skvist seg ned ved siden av en jente i tyveårene og der satt han med ...

Når man mimrer - og det gjør man gjerne fra tid til annen - lurer man på hvorfor tiden går fortere og fortere og hvor den blir av. i går var jeg 20 - i dag er jeg 38. Hva skjedde? Faren er stor for at jeg kan våkne i morgen - seksti år gammel. Men jeg kan sikkert venne meg til det også. Man har vel egentlig ikke noe valg. Det er fort gjort å bli sittende og glo i bakspeilet istedenfor å se på veien foran seg. Det lurer ting rundt neste sving.

Det er sjelden jeg vandrer rundt med musikk på ørene. Jeg er distrê nok som det er - har nok med mine egne hodelyder. Forleden dag var et unntak for jeg hadde kjøpt Tommy Tokyo og plata var så bra at jeg ikke kunne la være. Men spilledåsen min er av det gammeldagse slaget - ikke helt tilbake til sveivegrammofonen - men nesten. En discman som er rundt 13 år gammel. Den fungerer helt fint, batteriluken er erstattet med grå gaffa og den passer ikke nedi lommen - det er den for stor til - men for meg er den helt suveren. En Chilensk lydmann som fulgte oss på Sør-Amerikaturneen i fjor kalte den 'old school' og ristet på hodet. Jeg får stort sett gå i fred selv om det vanker noen blikk i ny og ne. Hippedutter passer ikke for oss gamlegutta.

På Lørdag var Einstein, Arnstein, Maria Angelica og jeg (og etterhvert flere) på konsert på Folkjen I Stavanger. Eller egentlig ikke på Folkjen. På en bitteliten scene i kjelleren. Konserten med Tommy Tokyo var av det fantastiske slaget. Jeg vil gratulere arrangørene med tidenes mest tullete prioritering av lokaler. På hovedscenen danset to chubby jesusjenter rundt et kors foran et glissent publikum. Senere var Einstein og jeg på Børger King. Einstein sto i Burgerkø og jeg sto utenfor og irriterte meg over to jyplinger som disset Liverpool. Jeg begynte lavt å synge 'The fields of anfield road' mens jeg glodde olmt på dem. Da roet de dissingen. Senere var Einstein en millimeter fra en drakt pryl inne på et utested men vibbometeret mitt berget oss fra korporligheter. Jeg vet ikke hva han sa, men to av de kjøttprinsene utsrålte alt annet en godvibber. Han trengte ikke å ha sagt noe som helst for den del. En bra kveld var det. Og som sagt: En fantastisk konsert.

Folk fra Fyfylke er kjent for å gå rundt grøten og ikke være for direkte i sin kritikk av andre. Det finnes unntak. Følgende uttalelse kom fra kjæresten min i går kveld: 'ÆSJ, DU LOKTE SÅ RINGT I MONNEN - DU LOKTE SÅNN SOM KATTEN MIN GJORDE FØR 'AN DØ'! Man bare MÅ elske den dama.

Jeg har en fan. Hun bombarderer maispeis-sidene mine med smiger om utseendet og talentet mitt. Jeg er hennes Dark lord of Music som hun sier. Jeg har blitt kalt så mangt i årenes løp. Snublefot, Bulle, Ødipus..(mor var lite bevandret i gresk mytologi), Vasesjid, pottifar, Tussi, Easterbunny, Old spice... Spriket ut til Dark Lord er med andre ord rimelig stort. Jeg sa hei tilbake en gang i høst og det skulle jeg aldri gjort, for nå peaker vibbometeret mitt. 'You beautiful man!' skriver hun og sender bilder av skip og glossy enhjørninger og isroser og gudhvethva. Det er visst slik at jeg er en del av denne Brasilianske tenåringens fantasier. Litt spooky, litt morsomt og litt trist.

Lillesøster frekkesen nomineres i øst og vest som kandidat til 'beste blogg 2008'. Nå har jeg sjekket bloggene til dem som nominerte henne og det er åpenbart at hun er mye morsommere enn dem, selv om hun nesten aldri oppdaterer. Det er åpenbart at vi har med et litterært og humoristisk talent å gjøre og det er sannelig ikke dårlig av en som lærte seg å lese via sin brors kjærlighetsbrev. Selv er jeg nominert på delt førsteplass som kommenterer på Frk. Figens blogg og det er en aldeles fantastisk hedersbetegnelse. Jeg jobbet lenge for posisjonen som 'årets mest uinspirerte medarbeider 2008' i bedriften jeg jobber i, men jeg måtte se meg slått på målstreken pga. at jeg jobbet så mye overtid. Bittert, bittert.

Jeg har i samarbeid med Lars Magnus kommet opp med tidenes Miljø/enøk/aktivitets-konsept. Hør bare på denne: Alle fjernsyn, spillmoduler og datamaskiner blir trimsykkel-drevne. Batterier og andre strømkilder erstattes av pedalkraft. På denne måten får man folk i form samtidig som man sparer strøm og man kan spille og surfe og se film uten å få dårlig samvittighet. For barn og kjæledyr kan man alternativt installere en tredemølle. Og for gamliser rullestoldrift. For det maritime mennesket vil muligens en romaskin gjøre samme susen. Ser man Tv kan man dessuten ta pause i reklamepausen. På sikt vil dette opplegget erstatte både vindkraft, bølgekraft, vannkraft og atomkraft. Tjukkasfaktoren vil bli drastisk redusert og mennesker vil kunne leve lenger. Spiller ballen over til Trimdegosen på den andre siden av det blå Atlanterhavet.

Alternativt kan vi bare gi faen.

Jeg lurer på hva de tenker på. De som går i tog for 'Med Israhell for fred'. De som kaster stein på dem som går i tog for 'Med Israhell for fred'. Jævla tullinger.

Påskeharens legeme har sine klare begrensninger. Jeg er kalvbeint og stortåneglene krummer seg mot himmelen. Den egenskapen jeg er mest fornøyd med er av en mer psykisk karaktèr. Jeg er utstyrt med et finslepet vibbometer. Det betyr at jeg med èn gang merker hvis folk er plaget av noe, da kommer det en høyfrekvent tone i ørene mine. Feedback. Hvis noen er sinte eller lei seg eller usikre på seg selv,da plukker jeg det opp med èn gang. Og så skygger jeg banen - konfliktsky som jeg er. Særlig hvis det er noen jeg ikke kjenner. Dette vibbometeret må ikke forveksles med empati. For jeg bruker det ikke til å hjelpe dem som sliter slik som foreksempel Snåsamannen gjør. Jeg bruker det bare som et hjelpemiddel for å slippe å forholde meg til ting som er vanskelig. I dag handlet Rållså og jeg blomster hos en fyr som slo ut på en åtter på vibbometeret, så dit skal jeg aldri gå mer.

Allerede som ti-tolvåring syslet jeg med brevskriving. Jeg skrev med kompiser og jenter. Jeg klorte ned tanker i form av skjeve ord på hvitt papir og hang det utenpå postkassen i en brødpose med to femti oppi. Så var det å vente på at Biggisen (som var landpostbud) skulle komme med svar. En konvolutt med navnet mitt på - en bekrftelse på min eksistens - og på at ordene mine hadde nådd noen. Det var den eneste måten for meg å kommunisere med jenter på - bortsett fra den obligatoriske snøvaskingen om vinteren. Jeg visste aldri hva jeg skulle si face to face. Når jeg ble eldre og reiste bort fikk brevskrivingen en ny dimensjon - det å få brev når man var i miliæret var helt ubeskrivelig kjekt. Og senere også - den perioden jeg bodde i utlandet skrev jeg litt med Flanellskjortemannen og det var kjempefint. Det er magisk med brev. Brev er korrespondansens svar på LP-plata. Nå håper jeg at Trønderdegosen kjenner et lite snev av dårlig samvittighet. Det er nemlig ikke hver dag man får 6 hånds...

Jeg skal innrømme at inngangen på blogg-året 2009 har fått en ganske treg start. Men så ser jeg på telleren at det fortsatt ramler folk innom og da føler jeg jo et visst press. Det er ikke det at det ikke skjer noe som er verdt å skrive om, for det gjør jo det - massevis tilogmed - healing og stealing og dreping over en lav sko. Og så har vi jo finansenkrisa som så langt ikke har vært så krisete for min del. Tvertimot vil jeg nesten si. Jeg har ikke penger å gamble med og da har jeg ikke noen å miste heller og så sier de at renta må ned og det er finfint når man har milliongjeld. Jeg veier litt for og mot. Noen ganger tenker jeg at kapitalismen har vist sine åpenbare svakheter og så hører jeg tidligere Finansminister Ziegbjorn Jånnsen synge 'ja de peenga' på totendialekten sin og fru Haldorsen klemme til på referengene. Vakkert er det ikke. Men jeg synes det er underholdende at JUESEI - som har bekjempet kåmmjunism får dekkeids må ty til sosialistiske virkemidler for å rake kas...

I går feiret vi nyttår med gode venner hos Magnhild og Ralf. Det var en bukett flotte mennesker som gir meg følelse av vibbefri tilhørighet. Tusen takk for en kjempekoselig kveld. Og så kikket jeg meg rundt og oppdaget at jeg var den siste langhårede mannen i omgangskretsen vår, men så kom en Guinness-elskende mann fra Sørpeland inn og han hadde en pen hestehale. Derfor er jeg bare den nest siste plommetjuven. Og den første morgenen i 2009 ble tilbragt som den første i 2008 : halvnaken i en kveil rundt toalettet - hvor jeg påkalte skogens monark med insisterende og smertefulle 'HØØØØØYYYY! HØØØØØØØØØYYYY-lyder'. En entré som er en plommetjuv verdig. Alt er med andre ord som det pleier. Nå har kruttrøyken lettet og Rekkefaret fortoner seg grått og Østblokk-aktig i det bleke Januarlyset og i morgen er det tilbake til strilefse og havreskjorte, men så er det heldigvis helg.