Let there be Rock.

Glem The Beatles.
Glem Elvis Presley.
Glem Rolling Stones.
Glem Nirvana.
Glem Oasis.
Glem Foo Fighters, the Cure , Metallica og Depeche Mode.

Jeg har egentlig visst det siden jeg var tenåring: AC/DC er verdens beste band. De får meg til å føle meg tøff når jeg ikke er det.
La gå at det kan virke døvt å opptre i skoleuniform når man har rundet de femti. Javel, så har de bare hundre varianter av det samme riffet. Det gjør ingenting så lenge det ene riffet er så ufattelig grisetøft.
AC/DC sparker røv.

Streetfighting men.

Jeg hadde en kompis på midten av 90tallet som het Ivar.
Han var viden kjent for sitt temperament og for sitt betydelige gitartalent.
Han gikk ikke av veien for voldsbruk hvis han anledningen bød seg, og det gjorde den relativt ofte.
Selv er jeg ikke tilhenger av denne formen for konfliktløsing, men jeg likte ham godt likevel. Vi hadde en kanal vi kommuniserte på.

En gang vi var på byen sklei det litt ut. På Puren Pøbb var vi, sammen med mer eller mindre perifere bekjente fra Sørpeland og omegn.
Vi satt nå der og drakk, da en av de perifere plutselig ropte: *DU SLO MOR MI, DIN JEVEL! EG SKA FAEN BANKA DEG!* 'Jevelen' han refererte til var Ivar, og plutselig skulle alle denge han. Helvete var løst. Jeg kastet meg foran ham, som et levende skjold, hellig overbevist om at han ikke hadde slått noen mor. Mobben var rasende, og vi måtte rømme stedet med en hale av rasende Sørpiser i hælene
Og utenfor, ut av ingenting dukket det opp ei politibomme, og et par uniformerte fikk roet gemyttene. JEG ville jo ikke ha noe trøbbel, og jeg var sjeleglad at ting så ut til å ordne seg.

Med en gang politiet forsvant, tok våre forfølgere opp jakten, og Ivar og jeg brukte mesteparten av natta på å leke katt og mus med dem. De siste tre timene overnattet vi i en telefonkiosk på Piskefiren.

Dagen etter var vi i Dagsrevyen. Politibilen hadde hatt kamera. Tema var mangelen på politi i bygatene.

Jeg hadde lagt hele greia bak meg, helt til jeg traff Ivar for et års tid siden. 'Du huske den gangen adle sko banka oss, å han så påsto at eg hadde dratt te mor' 'ans?' Joda, det gjorde jeg. Det hadde jo vært ganske hektisk. 'An hadde rett - eg drog te na! Hahahaha! Men eg torte kje sei det te deg. Hahahaha!'

Ground control to private easterbunny.

Jeg kjenner ingen som har dårligere stedsans enn meg.
Det er som om det indre kompasset mitt er helt føkka og nåla går rundt og rundt.
Jeg er usikker på om det skyldes en kromosomfeil og dermed ikke KAN forbedres, eller om det er generell likegyldighet som ligger bak. Det hender jo at jeg må forholde meg til geografiske utfordringer, men hvis jeg kan overlate det til andre gjør jeg det uten å nøle.
Det fører selvsagt til mer stress for dere(når kjæresten min og jeg var i Berlin gikk jeg hele tiden noen skritt bak henne, og jeg må ha trødd av henne skoa ganske mange ganger). Saken er at jeg forholder meg til periferien på en perifer måte.

Det at jeg ble funnet egnet til å være infanterijeger i Nord-Norge under den kalde krigen er et bevis for det norske forsvars mangel på dømmekraft. De burde hatt sparken hele gjengen.

En herre med bart.

For 7-8 år siden var Dansebandet mitt i Kristiansand for å spille på en festival. Det er i de fleste tilfeller gøy å reise på slike turer. Høy rølpefaktor kombinert med gode venner og flott swingmusikk slår sjelden feil. Da liker vi oss.
Sørlandsturen vår var ikke noe unntak i så måte, men det er nachspielet det skal mimres over i dag.

Samtlige av deltagerne på 'spielet' var både fulle og trøtte, men Runar - som for anledningen fungerte som hangaround(eller dansebandgroupie) - var en hel del trøttere enn oss andre - og kubbet rett over midnatt. Han ble liggende i dyp søvn i en krok av stua.

Til jubel fra festdeltagerne tok en av de yngre brødrene hans (jeg er usikker på om det var Rahald eller Arnstein) tusjpennnen fatt. Og mens Runar sov ble overkroppen hans dekorert med slagord og tegninger av erigrerte mannslem med vinger.
Jeg var nok en av dem som lo høyest, og selv om jeg vanligvis ikke synes at herjing med folk som sover er gøy, må jeg ha gjort et unntak den gangen.

Deretter sovnet jeg.

Jeg kan ikke ha sovet lenge når jeg ble vekket. Jeg var full og grinete(ikke ulikt den gangen jeg ble vekket av far og ba han dra til helvete). Men folk rundt meg smilte og lo og lot til å være i perlehumør.
Når jeg så gjennskinnet av det fulle og grinete ansiktet mitt i taxi-vinduet forsto jeg hvorfor. Det var dekorert med en feit snurrebart av svart sprittusj, og jeg ble aldeles rasende.
Mest av alt ble jeg sint på mine såkalte 'venner' i dansebandet, som ikke hadde forsvart meg mot dette overgrepet.
Jeg tror at sinnet mitt utgjorde det definitive nachspiel-høydepunktet for de andre. Der og da kunne jeg ikke forstå hvorfor.

I ettertid ser jeg at jeg blottla to sider ved min personlighet som jeg helst ikke vil vedkjenne meg.
Den skadefro og den selvhøytidelige. Jeg rødmer fortsatt når jeg tenker på det.

'How will you live, Rambo?' -Day by day....

Et av åttitallets mest tvilsomme fenomener må sies å være machofilm-bølgen.
Filmer hvor en mann sto alene mot det slemme,slemme samfunnet.
Utrustet med to tomme hender samt tonnevis med kuler og krutt, slo de muskuløse superheltene tilbake mot det onde og urettferdige.
Og vi satt der foran kinolerret og videomaskiner og heiet på dem, der de sprengte hele armeer tilbake til steinalderen og etterlot dem i en pøl av blod. 'Rattattattattatta! KA-BOOM!'
Og det føltes liksom helt rett, for kommunister og annet avskum måtte utryddes, fjernes fra jordens overflate, syntes våre helter og da syntes vi det også. Don't føkk with me!'.
Sylvester Stallone var en av de fremste eksponentene for denne typen filmer, og igjennom sine tre figurer 'Rocky' Balboa, 'Cobra' og John 'Rambo' peiset han løs på ondskapen og alt dens vesen. (Rocky var riktignok en bokser, men dramaturgien var i høyeste grad beslektet med den som ble presentert i de andre tøffasfilmene).

Nå ser jeg at Stallone har tredd på seg pannebåndet igjen og hentet bazookaen ned fra hylla. Han er klar for å ta opp kampen mot urettferdigheten igjen. 'First Blood IV' er et faktum og Rambo, en seksti år gammel 'Namveteran er klar for nye eventyr.
Jeg håper han skal til Afghanistan og drepe dem han var venner med for 20 år siden.
The moddaføkkings mujahedin.

Humper avgårde.

Min nærmeste overordnede har alskens prestisjeprosjekter han vil gjennomføre for å holde oss på tå hev. Viljen er bedre enn evnen til å lede, for å si det sånn.
tanker om at han faktisk er den mest overflødige personen på avdelingen later ikke til å ha streifet han.
Nå vil han legge ned røykerommet. Why because? Because because.
Selv røyker jeg kun når jeg bøtter, og det gjør jeg vanligvis ikke på jobb. Likevel må jeg si at jeg føler et snev avsolidaritet overfor mine nikotinelskende medsoldater.
Det ser vitterlig ut til at jeg blir nødt til å montere en bøyle og et trau utenfor kontoret hans.
Slik at han har en plass å tjore kjepphestene sine.

Gnik og Gnur. (Finansgenier i alle verdensdeler - foren eder)

'Småsparerne taper milliarder' står det å lese i alskens nettaviser.
Gud så stusselig å være 'småsparer'.
Og nå taper de penger også.
Nei, da er det bedre å være gjeldsslave likevel.

Satelite of Love

Det var ett bofellesskap som var adskillig mer rølpa enn rare-kollektivene. Det er selvsagt Satelittveien-kollektivet jeg snakker om.
Stedet var velkjent både blant politi og drosjesjåfører OG blant byens festglade ungdommer i alle aldre. Taxisjåførene var visstnok delt inn i to motparter. Den ene parten ville absolutt IKKE hente passasjerer på denne adressen, mens den andre mer enn gjerne sto til tjeneste.
Det jeg kanskje husker aller best fra Satelitt-tiden var Arnfinns omvisning rett før han skulle flytte inn. 'Sjå her: her e' biblioteket - her ska me sidda foran peisen å lesa bøger te vinteren'.....
Så naiv går det altså an å være. I Satelittveien var det oftere fest enn ikke. Mandag og Tirsdag. Og Onsdag. Og Torsdag. Og i helga, selvsagt. Jeg har ikke lest utlåns-statistikken fra husets bibliotek fra denne perioden, men skal jeg gjette så ble klassikerne stående i hyllene og samle støv.
Medlemsmassen besto av 4-5 personer, og foruten Arnfinn, bodde Lars og Stony der i hele perioden. Snurre, Rahald og Runar bodde der også, og har jeg glemt noen, så får dere ha meg unnskyldt. Det bodde forresten også et par katter som ikke var stuerene.

Snurre var ansvarlig for kontrakten. Huseier bodde i Oslo, og ble titt og ofte oppringt av fortvilede naboer som klaget på bagateller som høy musikk, blotting, husbråk eller flaggbrenning. De beste anekdotene fra Satelittveien kan dessverre ikke fortelles her.
Men jeg tror at mattilsynet ville ha stengt kjøkkenet.

Easterbunnies and dafodils.

Det er ingenting tristere enn blomster som henger med hodet.
Det er så lett å se hva planter føler: Strutter de og er sterke og friske i fargen så har de det helt knall. Henger de derimot ned og er blasse og misfargede trives de ikke noe særlig.
Det er strengt tatt på grensen til sjølskryt at jeg oppnevner meg selv til plante-forståsegpåer. De fleste planter som har levd under min beskyttelse har måttet bøte med livet. Selv de som i utgangspunktet skulle være seiglivede.
Jeg tror tilogmed jeg klarte å drepe en plastblomst en gang.

Kom skal vi klippe sauen.

Deilig med litt drittvær slik at jeg kan slappe av foran edb-maskinen.
I dag skal jeg klippe håret. Det foregår i kjent påskeharen-stil etter skippertaksmetoden. Det er med andre ord alt for lenge siden sist, vi snakker 18 måneder, og jeg begynner så smått å ligne på legendariske 'Rufsetufs' (Rufsetufs hadde åt helt inn til hårrøttene).
Hver gang jeg klipper meg må stakkars Jane prøve å redde hva som reddes kan, og så pleier hun å selge meg meg noen produkter som skal være bra for både det ene og det andre. For det de har på Putikken er visst ikke noe særlig.

Når man vandrer på den tilsynelatende endeløse landevei og nærmer seg de førti blir man ikke penere og penere.Og ikke fotognere og fotogenere. Derfor vil jeg avslutningsvis sende et velrettet spark til min svoger William. Synes du det er fint å avbilde svogeren din så ufordelaktig som mulig og sette dette opp som del av et slideshow på storskjerm til adspredelse for barnedåpsgjestene dine? Jeg la merke til at de du hadde lagt inn av deg selv framstilte deg på en særdeles fordelaktig måte.
Det var ikke du som så ut som Ozzy Osbourne, for å si det sånn. Det var ikke alle Bergljot-bildene heller som var så knallbra.

Blamey.

Det har vært litt av en start på 2008.
Og som Frøken Figen skrev i går, så er det mer enn nok å henge tastaturet fast i for dem som blogger om sosialrealisme og den vanskelige verdenssituasjonen. Lommemenn og eksstatsministre som jobber for pepsicola og selvmords-journalistbombere.
Det er så mye at jeg faktisk blir litt deprimert av å tenke på det. I motsetning til Figen, streifer jeg slike tema til tider, men jeg er for lat til å gjøre skikkelig research. Når jeg likevel skjener innom, er det oftest for å forarge eller provosere. For det er lettest og gøyest.
Hvis jeg skulle ønske meg noe var det en skokk med kristen-fundamentalist-lesere. Gjerne sånne som truet meg på livet og ba om at gud's straffedom måtte ramme meg jo før jo heller.
Det eneste som har provosert dere nevnevedig er når jeg erklærer Martinique for å være et sted for mennesker med tvilsomme musikalske og alkoholholdige preferanser. Og at Guinness smaker geitepiss, og sannsynligvis ER det også.
Men jeg er jo glad i dere fordet.
jeg er glad i dere begge.

Lannasblod.

Jeg kunne vært bonde.
Jeg kunne vært bonde, men jeg er det ikke.
Noen ganger savner jeg fjøset, de store dyrene som tygger og tygger og vagger langsomt fra side til side.
Noen ganger savner jeg duren fra melkemaskinen, rytmen i fjøsstellet og overgangen fra nattsvart morgen til lys dag.
De tunge takene også. Slitet.
Ganske ofte tenker jeg på lukta av nyslått gress, motorduren fra den gamle Massey Ferguson-traktoren.
Fars tunge steg på singelen utenfor huset hjemme.
Hendene hans. Kraftige arbeidshender. Lyden av fingrene hans mot tastaturet på skrivemaskinen. Eller fingeren.

Andre ganger hører jeg et tyve år gammelt ekko av stemmen hans når han skriker navnet mitt i sinne.

Jeg kunne vært bonde, og noen ganger savner jeg det.
Og andre ganger savner jeg det ikke.

Trafikk og Musikk.

For noen uker siden skrev jeg en post om Jimmi Sørgård og hvordan hans rebelske natur satte sitt preg på lokalsamfunnet på Hjelleland. Hans legendariske 'Veien til Himmelen'- tag på nyfrelste inspektør Manuelsens kontordør sikret Jimmi evig kultstatus i mine øyne.
Manuelsen var ikke min favoritt blant personalet på Hjelleland ungdomsskole, han var arrogant, autoritær og skinnhellig på en gang.

I niende klasse hadde vi et valgfag som het 'trafikk'. Verdens døveste fag, som stort sett besto i å pugge skilter og trafikkregler. De siste ti-femten minuttene fikk vi lov til å lese i bilblader. Hvis vi hadde vært greie. Det var ikke en selvsagt ting.
Trafikk var det eneste faget Manuelsen underviste i.

Manuelsen var far til et sett med tvillinger som het Expen og Moxpen. De var vel omtrent 11 i 1985.
Akkurat dette året knabbet disse jesus-ynglene en bil sammen med ett år eldre Brad-Jonas. Ingen dårlig prestasjon - deres unge alder tatt i betraktning. De sprengkjørte fra Hjelleland i retning Tæv, men ble stoppet i Skjørheimsbygda. I følge Brad-Jonas hadde de hatt 150 på flaten i Ordal.

Den påfølgende timen i 'Trafikk' opprant med ti-tolv 15-åringer med skadefro smil i klasserommet. 'Ka e' aldersgrenså for å kjøra bil? Elleve år?' Dette var gjennomgangstonen i de neste 45 minuttene.

Tvillingene hadde selvsagt brutt sammen og lagt hele skylda på Brad-Jonas. Han hadde lurt dem, ja bortimot TVUNGET dem til å være med på dette. De var uskyldige.
Det faktum at Brad-Jonas var en tjukkas talte ikke til hans fordel. Det kan tilogmed ha vært avgjørende når skyldspørsmålet ble bestemt.
Og Manuelsen senior trodde selvsagt på sine håpefulles versjon.

I ettertid synes jeg at det er nesten ufattelig gøy å tenke på at Far og hans to sønner dannet en trio med det velklingende navnet 'Expen og Moxpen og Far'. De var ganske store i nyfrelst-kretser og ga ut flere kassetter.

Selvsensurens Makt.

I og med at denne bloggen hovedsaklig leses av mine venner og familie må jeg legge bånd på meg selv angående de aller mest juicy greiene.
Jeg kan ikke bare dra den ene røverhistorien etter den andre om vill ungdom, karaoke, fyllekjøring, skarpladde skytevåpen og syntetisk narkotika. Og Judas Priest's 'Turbolover'.
Det er på mange måter synd, for det er potensielt gode historier med brodd og sting og masse humor.
På den annen side er det helt greit å la døde hunder ligge der de ligger.
I aske og støv.

Malermester klatt-i-klatt.

Som barn malte jeg aldri en gul sol.
Ikke fordi jeg ikke prøvde, men fordi jeg aldri tok meg bryet med å skylle penselen skikkelig.
En direkte konsekvens av dette var at alle fargene blandet seg med hverandre og i ti av ti tilfeller endte mine kunstneriske bestrebelser som en skittengrønn formløs klatt på papiret.
Jeg tok ærlig talt ikke resultatet så veldig tungt. I rekken av nederlag havnet dette langt ned på listen over ting jeg tok inn over meg.

Men jeg 'har' det fortsatt, merker jeg. Der jeg står med rullen over en kommode som primært skal være helhvit, helmørkeblå og hel-lyseblå. IKKE Lyseblåish med mørkere og lysere felter. Det endte med at jeg ga opp hele skyllingen, og kjøpte en rull til hver nyanse. En betinget suksess, men siden jeg ikke kan ha kjellervinduet åpent(for da kommer den ordblinde, lappeskrivende kattedamens katter inn), oppnår jeg en viss løsemiddelrus av oljemaling og whitesprit.
Og det er jo noe.

Killing me softly.

Jeg leser at Styresmaktene i Iran intensiverer dødsstraffen på prinsipiellt grunnlag.
Det kommer vel neppe som noen overraskelse på dere at jeg ikke er noen stor fan av denne formen for avstraffelse. For meg er dødsstraff noe av det mest barbariske som finnes.
Ved å ha lover som omfavner dødsstraffen sier man indirekte: 'Vi tror ikke at mennesker kan forbedre seg. For oss er hevnen så viktig at alle eventuelle formildende omstendigheter er underordnet'. Om det er i form av steining, jaging utfor stup, henging, kortslutning, giftsprøyte, gassing eller kortslutning: Det er akkurat like forbannet meningsløst.
Menneskefiendtlig.

Pauserapport

'LUTON?' Sier hun.
'Luton town', presiserer jeg. 'Forrige gang 'Pool spilte mot Luton i FA-cupen ledet de 3-1 til pause. Men vi vant kampen 5-3. Alonso scoret med et langskudd fra motsatt banehalvdel.'
'Vet du hva jeg hørte nå? BLABLABLA', repliserer hun.
Kjæresten min er slightly mindre opptatt av Liverpools startellver enn meg. Hun har blant annet uttalt at fotball gjør henne 'helt død inni seg'.
Jeg synes egentlig ikke at det er noe problem, for vi har så mange andre felles interresser.

Det står nillnill til pause, i en kamp som har vært mye jevnere enn jeg ville foretrukket, mellom to lag som på papiret er så ekstremt David og Goliat.
Luton Town har kjempet oss ut av stilen. Det er en av de tingene jeg liker med engelsk fotball. De små kan vippe ut de store. Bare de ikke vipper OSS ut.
For da blir jeg zur.

Løfter og Løgner.

Før var det veldig poppis med nyttårsforsetter. Folk formelig overbød hverandre i å love hvor mye de skulle trene og slanke seg, og slutte å røyke, og se mindre TV. Heldigvis har dette avtatt mye blant dem jeg omgås.
Men før, når det nærmet seg slutten på året kunne de liksom ikke få begynt på det nye fort nok, for å begynne med velsignet blanke ark og fargestifter til.
Jeg sier 'de' fordi jeg aldri har hatt noe nyttårsforsett. Ikke fordi jeg ikke har sider ved meg og min person jeg ikke gjerne skulle vært foruten. De som leser bloggen min mer eller mindre fast vet at det er nok å ta tak i. Jeg mener likevel at det er temmelig søkt å tro at man kan slenge ut noen løfter om et puritansk liv i brennevinsfylla rundt midnatt på nyttårsaften, og mene at disse kan oppfylles kun i kraft av at det er nytt år.
Likte du sjokkis i 2007 så vil du like det i 2008 også.
Trening er like jævlig i år som i fjor. (Det er hovedgrunnen til at jeg ikke trener).
Vi er de vi er.
Vi må leve med oss selv slik vi er. Det er vår forbannelse.
Det å bli bedre mennesker er noe vi bør være bevisst på i hverdagen og ikke fordi kalenderen viser Januar 2008.

Like a rocket to the skai.

Når jeg var barn hadde jeg en hund. Hunden het 'Rita' og var en Border Collie. Rita var veldig redd for høye smell og nyttårsaften må ha fortont seg som et sant helvete for henne, for selv slike små steder som det jeg kommer fra har sine Dynamitt-Harryer som digger pangpang.
En nyttårsaften flyktet Rita fra hundebingen sin i redsel. Vi visste ikke hvor hun hadde tatt veien før naboen ringte og ba oss komme å hente henne. Naboskapet mellom min far og denne naboen var alt annet enn blomstrende, men far måtte jo ta den forsmedelige turen ned bakken for å hente dyret. Det viste seg at Rita hadde fått opp inngangsdøren OG soveromsdøren til naboen, og deretter hadde hun skjelvende tatt dekning under ektesengen hans. Det var her min far fant henne.

Denne episoden er neppe enestående i sitt slag i nyttårsfeiringens historie. Det har dessuten skjedd langt verre ting. Raketter og alkohol viser seg hvert år å være en eksplosiv kombinasjon.
Offentlige etater som brannvesen, politi og sykehusvesen har hendene fulle med å håndtere branner og eksplosjoner og øyenskader, og jeg tenker: Forby skiten. Selv om FRP mener det er å bryte med grunnleggende menneskerettigheter.