fredag, oktober 24, 2008

Den brede og den smale vei.

I går traff jeg en som gikk et år over meg på Hjelleland ungdomsskole. Og plutselig husket jeg omstendighetene rundt vårt forrige møte. Det er 21 år siden og han fant meg ravende full i en veigrøft a long way from home.
Dette hadde han fortalt kjæresten min.
Det han derimot ikke hadde fortalt henne var at han - mens han kjørte meg hjem den gangen- bedrev progressivt misjonsarbeid i jesukristi tjeneste. En av herrens ivrige hjelpere. Med egen bil og alt.
Noe stort nærmere enn bildet på en bortkommen sønn er det vanskelig å komme og hvem vet? Kanskje det var det som inspirerte ham. Men burde det ikke være en lov mot denslags?
Han har forresten holdt seg på den smale og kronglete stien. Og jeg har ravet videre på den brede. Den er liksom mindre klaustrofobisk.

4 kommentarer:

Anonym sa...

Ikke for å kverulere, men om du lå i grøfta holdt du deg strengt tatt ikke på den brede stien.

Anonym sa...

Jeg kjenner ingen som har tilholdsted på motorveien med eget husvære og kjæreste. Du har til nøds vært innom distrikts veier..men den brede stien har du aldri vært på..

paaskeharen sa...

Jeg visste ikke at jeg hadde så mange veispesialister blant mine lesere. Jeg har en formening om at grøfta er en vital del av veien.

Anonym sa...

Der vi stammer fra finnes det bare smale stier. Men de har til gjengjeld ganske dype grøfter med padder i seg.

Hilsen Bergljot, som også har vært i grøfta