Lyden av Bjørneboes skrivemaskin er fortsatt fjern

For tusen år siden gikk jeg på et skrivekurs i regi av teaterlaget.
Jeg var helt grønn, og hadde bare en bråte med kjærlighetsbrev under beltet. Det var vel mest lengsel i de brevene, tror jeg.
Det var en eller annen halvkjent vestlandsforfatter som hadde kurset, og den første oppgaven vi fikk var: Beskriv en plass du kjenner godt. Jeg kjente meg teit og fantasiløs. Skreiv noen linjer om Tysdalsstranda, kjenner at jeg fortsatt rødmer ved tanken. Og flauest ble det at alle måtte lese opp det de hadde skrevet. Høyt.
Dagen etter var det enda en vestlandsforfatter. Han var mørk. Stemmen dyp som en jettegryte.
Han skulle lære oss å skrive dialog. Det gikk sånn passe for min del. Som de fleste todagerskurs.
Jeg tror foreldrene mine også gikk på kurset. Eller så har jeg drømt det
Lyden av Bjørneboes skrivemaskin lød akkurat like fjernt etterpå som før.
Det fins så mange slags teknikker, og tips man kan ta med seg for å utvikle seg eller lære seg noe.
Og det finnes tilværelsens iboende treghet og kompleksitet.


Da forsøker jeg meg på en dialog:
A: Hei, B! Har du skrevet noe i dag?
B: Hei, A - hvada, mener du?
A: Ja, jeg mener om du har skrevet noe. Noe tekst eller noe. Du må skrive hvis du vil utvikle deg.
B: Nei, det eneste jeg har prøvd å skrive i dag er en HMS-tekst
A: HMS - tekst? Det er vel bedre enn ingenting. Hva handlet den om?
B: Det kan rett og slett være det samme, men så har jeg skrevet et dikt.
A; Neimen, det er jo kjempe! Kan jeg høre?
B: Ok, men jeg er ikke helt ferdig ennå:


Om å bjuda på


Eg byr på meg sjøl, eg byr og byr
eg byr på meg sjøl te eg spyr












































Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Om mørke