En haug med bilder i skuffer og skap
Vi har vært på Randøy i tre uker i ett strekk.
Nesten alt er som det var i mors hus. Noe har riktignok blitt kjørt vekk. Noen få skap har blitt rydda ut av, men 95 prosent av veggpynten er som den har vært.
Jeg finner fotografier overalt, tilsynelatende uten sammenheng, som en enorm kortstokk som har blitt stokka i, og som seinere har blitt strødd rundt i skuffer og skap og bøtter og spann over hele huset.
Jeg blir ofte sittende og bla i dem. Foto fra 17. mai et eller annet år - kanskje 78 - far på talerstolen, mor i bunad.
Jeg liker særlig det ene, som er av meg og Kjetil Helgesen som løper 60 - meteren. På bildet er det jeg som leder, men jeg tror han tok meg i innspurten, selv om begge fikk diplom.
I høyre kant av bildet står skolebussen parkert.
Bare synet av den framkaller lukta av gammel buss, med et hint av urin. Utallige turer med den sammen med de andre ungene på Randøy.
Sandanger, Kåda, Randa, Furutangen, Hovda, Hetlevika, og Breivik. Men om morgenene var man mest alene. Inni hodet. Kikka ut.
Jeg skreiv et dikt om det en gang. Det går omtrent sånn som dette her:
Om å køyra buss i mørkret
Om å venta
Om vind mot andletet
Om kan hende å høyra han før du kunne sjå han
Bussen
Om lysa som skjer seg igjennom mørkret
Om å halde ut armen
Om når han stoggar
Om å kjenne varmen frå - kupeen?
Om det korte nikket frå sjåføren
Hei
Om å ta seg bakover med hendene på seteryggane
Om armane som liksom går først og føtene etter
Augene til sjåføren i spegelen
Den litt brå oppstarten
Om å ta av seg sekken før ein set seg. Setje han mellom beina.
Om duren frå motoren.
Om det raude lyset i masta på Lauvåsen-sendaren
Som ein draum
Og panna mot ruta
Og svevnen i augene
Om reisa til
Eller frå
Jeg fant allslags andre bilder også. Flere komfirmasjoner og bryllup. Juler og juletrefester.
Ekser og Yer, blanda med julekort med bilder av våre egne unger. Det er rart at vi alle har vært unger.
I bøtta er vi unger sammen med dem vi er foreldre og onkler og tanter til.
Det sier noe om tiden som går og hvor lite system vi Dvergbøyer har på greiene våre.
Alt er liksom blanda med alt.
Nesten alt er som det var i mors hus. Noe har riktignok blitt kjørt vekk. Noen få skap har blitt rydda ut av, men 95 prosent av veggpynten er som den har vært.
Jeg finner fotografier overalt, tilsynelatende uten sammenheng, som en enorm kortstokk som har blitt stokka i, og som seinere har blitt strødd rundt i skuffer og skap og bøtter og spann over hele huset.
Jeg blir ofte sittende og bla i dem. Foto fra 17. mai et eller annet år - kanskje 78 - far på talerstolen, mor i bunad.
Jeg liker særlig det ene, som er av meg og Kjetil Helgesen som løper 60 - meteren. På bildet er det jeg som leder, men jeg tror han tok meg i innspurten, selv om begge fikk diplom.
I høyre kant av bildet står skolebussen parkert.
Bare synet av den framkaller lukta av gammel buss, med et hint av urin. Utallige turer med den sammen med de andre ungene på Randøy.
Sandanger, Kåda, Randa, Furutangen, Hovda, Hetlevika, og Breivik. Men om morgenene var man mest alene. Inni hodet. Kikka ut.
Jeg skreiv et dikt om det en gang. Det går omtrent sånn som dette her:
Om å køyra buss i mørkret
Om å venta
Om vind mot andletet
Om kan hende å høyra han før du kunne sjå han
Bussen
Om lysa som skjer seg igjennom mørkret
Om å halde ut armen
Om når han stoggar
Om å kjenne varmen frå - kupeen?
Om det korte nikket frå sjåføren
Hei
Om å ta seg bakover med hendene på seteryggane
Om armane som liksom går først og føtene etter
Augene til sjåføren i spegelen
Den litt brå oppstarten
Om å ta av seg sekken før ein set seg. Setje han mellom beina.
Om duren frå motoren.
Om det raude lyset i masta på Lauvåsen-sendaren
Som ein draum
Og panna mot ruta
Og svevnen i augene
Om reisa til
Eller frå
Jeg fant allslags andre bilder også. Flere komfirmasjoner og bryllup. Juler og juletrefester.
Ekser og Yer, blanda med julekort med bilder av våre egne unger. Det er rart at vi alle har vært unger.
I bøtta er vi unger sammen med dem vi er foreldre og onkler og tanter til.
Det sier noe om tiden som går og hvor lite system vi Dvergbøyer har på greiene våre.
Alt er liksom blanda med alt.
Kommentarer