Honnør


Det er en av årets varmeste dager. Varmerekordene faller som dominobrikker over hele landet.
Nordmenn boltrer seg i og ved sjøen, i parker og hager, og på fjellet.
Vi er på et fjell. Eller i.
Et fjell.
Vi har gått rundt 7 kilometer - Jan Egil og hans tre barn, og jeg med våre to.
Det har gått veldig fint.
Vi har brukt rundt seks timer. Ungene har bada to plasser i det klare vannet. Spist nistemat. Vi har tulla mye.
Siste kilometeren har vært litt dryg for noen av oss.
Vi kommer frem til reisemålet, som er ei turisthytte, og her skal vi overnatte.
Det kommer ei koselig trønderdame ut av den gamle turisthytta. Hun spanderer sjokolade på oss. Det liker vi godt.
Vi har bestilt to rom på forhånd. Det koster en del ekstra, men skal være verdt det, og er nesten en forutsetning for å få barna til å sovne på en naturlig måte.
I hytta er det en barnefamilie med opphav fra et østeuropeisk land.
Det lukter gryterett i det store fellesrommet Det sitter ei dame og ammer i sofaen langs vinduet, og foruten henne er det noen godt voksne damer. Tre stykker i tallet.
Det viser seg nokså kjapt at de har lagt seg på det ene rommet vi har bestilt.
De har lagt på sengklær, og den mest pratsomme av dem sier:
- Åja, me visste ikkje at det kom någen fleire, så met tog bare dei sengene som va ledige.
- Ja, men me bestilte på Mandag, så di va kje ledige.
- Ja, kan kje me bare ligga då? Hu eldsta av oss e øve åtti år, å hu e så ringe te beins.
- Nei, eg må bare beklaga, me har ungar me oss, og bestilte som sagt på Mandag. Dåkke må nesten    sjå om det e någe ledigt i den andra hyttå, elle på loftet.
(Det er helt tydelig at de tre er misfornøyd med at vi ikke vil gi fra oss rommene våre, de snakker halvhøyt seg imellom. Vi begynner på å lage mat til skrubbsultne unger, og de går over i andre hytta for å se om det er noe ledig.)
De returnerer og den meddelsomme sier at det ikke var noe ledig, og at de hadde prøvd å booke rom når de var på parkeringsplassen, men at de ikke hadde fått det til, og at de må nok opp og se om det er noe ledig på loftet, men det blir et kjempeproblem, for i deres alder, så er de så dårlige til beins, og så må de helt sikkert opp og tisse på natta, og det er ikke så greit, særlig ikke for henne som er over åtti, og er så skrekkelig skral at hun neppe vil klare trappene.
Hun må nok ha med seg ei bøtte til å tisse i.
Jeg forsøker å riste av meg bildene. Trappa er for øvrig ikke så bratt, og det er et rekkverk å holde seg i.
Det er ingen av oss som firer, så det må de nesten bare avgjøre selv.
Vi har en diskusjon senere, oss imellom.
Hvis man har gått nesten ei mil - inn på fjellet - hva er oddsen for at man ikke klarer trappa opp til loftet?
Er det greit å spille alderskortet for å få fordeler?
Jeg er ikke så vant til å bo tett på andre mennesker som jeg ikke kjenner, men jeg liker godt de enkle prinsippene i turistforeninghyttene. At alt har sin faste plass, og at det er et minimalistisk utstyrsnivå.
Det gir en slags ro i hodet.
Det er også inspirerende at eldre mennesker tar seg ut og spretter på stive bein over lyngen.
Selv om honnørbilletten ikke alltid funker når man kommer til hytta.









Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke