Det er noe med kontrastene

Ja, posten om bompenger har medført litt diskusjon, og det er gøy.
I dag har jeg tenkt mye på hvorfor det er så gøy med lyse stemmer som sier grove ting. Det er gøy med grove stemmer som sier banale ting også, sånn som Kim og Jim Enoksen fra bråkebeltet, som heier på fotballaget GAST:
ÅÅH, DET ER REIDUN, KOSEJENTA MI, DET!
Kim og Jim er ikke virkelige personer, men hentet fra Krisopher Schau sitt rikholdige arkiv.
Det er høyt, eldgammelt og jeg synes fortsatt det er morsomt https://www.youtube.com/watch?v=OrCNqaSGVH0
Og så er det liksom det motsatte, når Egil fra Bare Egil Band synger hiten ARNE i fistel (den er det 90 års aldersgrense på, men mine lesere er vel i det sjiktet).
Jeg MÅ liksom fnise når han synger TRAPPA VIRKER JÆVLA LANG, ARNE NYNNER PÅ EN DEPRESSIV SANG...
Ja, hør selv!
 https://www.youtube.com/watch?v=OZqXHqfLQeU
Morsomme stemmer og dialekter er gøy uansett, men det er noe ekstra med lyse stemmer som sier mørke ting og grove som sier naivistiske.
Tenk deg hvis for eksempel Tom Waits skulle ha gjort en Cover av Min Beibi dro av sted av De Lillos. Eller Lars Lillo skulle synge Du Hast av Rammstein.
Jeg hadde en gang tanker om å lage en installasjon der ei lita jente - 4-5 år - i hvit kjole - skulle si de forferdeligste ting. Men det stranda på gjennomføringsevnen. Det er kanskje lettere å få et satanisk utseende mann til å lese barneregler med grov røst.
Det er noe med kontrastene.
Men etter i går ble jeg enda mer for bomringen. God kveld, dere!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Om mørke