Alle vet at åttitallet varte helt til 1995
Jeg er ikke død, altså.
Jeg er bare i en slags dvale.
Når klokka blir halv fire i småbarnsbobla, så kjenner jeg at den strammer over pannen og tinningene.
Rållså pynter til jul.
Borettslagets strø-og-brøyteservice fant det naudsynt å kjøre ut grus klokka tre i morges.
Ungene har selvsagt forkjølelse og snørr og feber, siden det er snø og alt.
Det er ikke bare negativt med innsyn i leiligheten. Det er innsyn fra alle himmelretninger. Godt innsyn=særdeles godt utsyn. I dag var det en på sommerdekk som ikke klarte å kjøre opp den slake bakken utenfor huset. Underholdningsverdien var upåklagelig. Han hadde tydeligvis ikke kjørt så mye på glattå før heller, for han trødde gassen i bånn og ble stående og spinne.
Rållså spurte om jeg ikke skulle gå ut og hjelpe ham, men det skulle jeg absolutt ikke.
Til slutt fikk han ei dame i femtiårene til å dytte.
De totre rånergenene jeg har pleier å våkne når det blir glatt. Jeg gripes av en uimotståelig trang til å håndbrekksladde og seile avgårde rundtogrundtogrundt.
I min ungdom kræsja jeg relativt ofte på glatta. Vinteren 1990 kræsja jeg fars Datsun Laurel i en fjellvegg. Jeg likte så godt den bilen, den hadde en stor diselmotor som brummet og gikk. Og poppy på dashbordet. Men den var bakhjulsdrevet og drit på glattå. Sjåføren var ung og dum.
Dette var vel første gang jeg virkelig gjorde meg nytte av en mobiltelefon. I denne bilen var det fastmontert en svær Ericsson med tjukk, krøllete ledning. Det må ha vært romjula og det var mørkt og seint på kvelden, og jeg kom fra en jente jeg likte som hadde gjort det klart at hun ikke likte meg, men jeg tok opp telefonen og fant tallene på ryggen. De kom til syne i lysegrønt i et display oppe i nakken. Så løftet jeg bryteren med tommelen og ventet på at den skulle ringe.
Far må ha hatt en telefonkatalog i bilen, for jeg fant nummeret til en bonde jeg kjente som bodde i området. Han kom med traktor og kjettinger og vinsj og dro meg opp av grøfta, og det sto frostrøyk ut av munnen hans i lyset fra kjøretøyene. Og han hadde en skinnlue med klaffer på hodet.
Jeg tror det var mor som viderebragte nyheten til eieren om at jeg hadde knagget fars bil, for han var bortreist, og jeg betalte en lokal bilmekaniker et middels beløp for å gjøre en middels god jobb med å rette ut og lakkere den høyre framskjermen.
Det er mulig at han gjorde en under middels god jobb også, for jeg visste fint lite om lakkering.
Jeg er bare i en slags dvale.
Når klokka blir halv fire i småbarnsbobla, så kjenner jeg at den strammer over pannen og tinningene.
Rållså pynter til jul.
Borettslagets strø-og-brøyteservice fant det naudsynt å kjøre ut grus klokka tre i morges.
Ungene har selvsagt forkjølelse og snørr og feber, siden det er snø og alt.
Det er ikke bare negativt med innsyn i leiligheten. Det er innsyn fra alle himmelretninger. Godt innsyn=særdeles godt utsyn. I dag var det en på sommerdekk som ikke klarte å kjøre opp den slake bakken utenfor huset. Underholdningsverdien var upåklagelig. Han hadde tydeligvis ikke kjørt så mye på glattå før heller, for han trødde gassen i bånn og ble stående og spinne.
Rållså spurte om jeg ikke skulle gå ut og hjelpe ham, men det skulle jeg absolutt ikke.
Til slutt fikk han ei dame i femtiårene til å dytte.
De totre rånergenene jeg har pleier å våkne når det blir glatt. Jeg gripes av en uimotståelig trang til å håndbrekksladde og seile avgårde rundtogrundtogrundt.
I min ungdom kræsja jeg relativt ofte på glatta. Vinteren 1990 kræsja jeg fars Datsun Laurel i en fjellvegg. Jeg likte så godt den bilen, den hadde en stor diselmotor som brummet og gikk. Og poppy på dashbordet. Men den var bakhjulsdrevet og drit på glattå. Sjåføren var ung og dum.
Dette var vel første gang jeg virkelig gjorde meg nytte av en mobiltelefon. I denne bilen var det fastmontert en svær Ericsson med tjukk, krøllete ledning. Det må ha vært romjula og det var mørkt og seint på kvelden, og jeg kom fra en jente jeg likte som hadde gjort det klart at hun ikke likte meg, men jeg tok opp telefonen og fant tallene på ryggen. De kom til syne i lysegrønt i et display oppe i nakken. Så løftet jeg bryteren med tommelen og ventet på at den skulle ringe.
Far må ha hatt en telefonkatalog i bilen, for jeg fant nummeret til en bonde jeg kjente som bodde i området. Han kom med traktor og kjettinger og vinsj og dro meg opp av grøfta, og det sto frostrøyk ut av munnen hans i lyset fra kjøretøyene. Og han hadde en skinnlue med klaffer på hodet.
Jeg tror det var mor som viderebragte nyheten til eieren om at jeg hadde knagget fars bil, for han var bortreist, og jeg betalte en lokal bilmekaniker et middels beløp for å gjøre en middels god jobb med å rette ut og lakkere den høyre framskjermen.
Det er mulig at han gjorde en under middels god jobb også, for jeg visste fint lite om lakkering.
Kommentarer