Haukeblikk og falkenese.

Jeg var vel omtrent fire år da jeg begynte å interessere meg for indianere og kåbboier. Med det kom en stor forkjærlighet for knallpistoler og geværer og alt som sa pang eller du kunne skyte på blink med var grymt.

Som femåring lå jeg under mormors kjøkkenbord og skjøt nissen med 'jever'. Til mitt forsvar kan man si at han var en skummel nissefaen som luktet sprit og hadde trønderdialekt.

Da jeg var åtte sov jeg med pengeskrin og knallpistol under hodeputa og Sølvpilen var helten, men jeg sov like tungt da som jeg gjør nå og det ble fleipet med at formuen i skrinet med letthet kunne vært fraranet meg uten at 'indianeren Snublefot' (far kalte meg det) hadde så mye som lettet på øyelokkene. Selv tok jeg mellomnavnet 'Mangas' etter den fryktede Apachehøvdingen Mangas Coloradas. Selvinnsikten hadde trange kår i den unge Påskeharens cowboy-univers.

Det er rart at jeg som er både pasifist og våpenhater i dag var det stikk motsatte i barndommen. Ja, og litt i ungdommen også.
Jeg var en fryktinngytende fluedreper - jeg skjøt dem med syltestrikk - slik at de ble most inn i tapeten eller taket eller vinduskarmen. Jeg hadde en erterpistol som jeg hadde kjøpt av nabogutten for femti spenn og som jeg gikk helt bananas med. Blåserør, pil & bue, kniv - you name it - jeg digget alt sammen.

Hvis mine unger vokser opp til å ha de samme interessene som jeg hadde så vet jeg nesten ikke hva jeg kommer til å gjøre.
Det gjelder forresten seinere også - hvis de blir rølpekopper - eller ranglefranter.

Man kan jo alltids håpe på at de i det minste har arvet sin fars tunge øyelokk. For den som sover synder som kjent mindre enn den som er våken.

Kommentarer

Bergljot sa…
I det minste var du aldri HV-ungdom. Det er det verste, synes nå jeg.

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta